Andreas Faye

For de fleste mennesker er ungdomsårene tiden man kan forvente å skape et avtrykk på sin samtid, men følsomheten overfor samme kan by på en spennende lesning. Dagboken er påbegynt 1. januar 1818, mens Faye besøkte sin fetter Gabriel Faye på Tangen, der de – ifølge dagboken – spilte kort og hadde juleleker. Dette er den første direkte innføring vi som lesere i dag opplever. Nye selskapeligheter venter snart. I forbindelse med dåpen for fetteren Marinus Matheus Holst ble det danset til klokken 0130 om natten. Det var nok lenge da, og lenge nå. Fotnoteapparatet virker som smurning i et velfungerende maskineri. For dåpen foregikk ikke 3. januar 1818, men ble stadfestet. Gutten var nøddøpt i sitt eget hjem 30. november 1817.

Nå kan man med selvfølgelig innvende at det spiller liten rolle for oss lesere i dag, som ikke kjenner hverken den ene eller den andre av de man her hører om. Men uvilkårlig kom et fåtall hverdagslige opplysninger til å kaste lys ikke bare over en enkelt skoleelevs liv, men også over en middelklasses naturlige gjøren og laden i det unge Norge. Dagen etter hadde amtmann Collett invitert på middag og den varte til kl. 10. Før måneden er over har vi forstått at Faye-familien lever med et stort kontaktnett; innenfor og utenfor familien, innenfor og utenfor byen Drammen.

De daglige foreteelser for Andreas Faye ville ikke være forståelig om det ikke var for det omfattende noteapparatet, som målt i antall bokstaver langt overgår den egentlige dagbokstekst, men som med sin beskjedne typografiske fremtoning heller aldri tar oppmerksomheten bort fra hovedfortellingen. Et Drammen som for lengst er borte og menneskene som bodde der er gjennom det rikholdige billedmaterialet gjort levende, så langt man kommer.

Etter hvert som dagene går blir vi gjennom dagboken bedre kjent med Andreas Faye, men det virker samtidig som han selv blir sjangeren mer bevisst. Fra de knappe beskrivelser av hvem man møtte og i hvilken anledning, kommer man etter noen år til å bli kjent med anekdotiske episoder, snart også refleksjoner over smått og stort i samtiden, også i form av avskrifter av brev.

Når dette bindets siste dag er beskrevet, er det fortsatt ti år igjen til Faye skulle utgi den epokegjørende boken Norske sagn. Etter å ha fulgt hans dagbok gjennom noen ungdomsår så kan det også være vanskelig å se noen direkte linje som skulle lede til denne gjerningen. Men ingens historie var ferdigskrevet i løpet av et knapt 21 år langt liv.

Utgivelsen av Andreas Fayes dagbøker byr på et møte og et innblikk i vår kulturhistorie som bør ha sitt publikum.