Troll kan tegnes. Om Th. Kittelsens bruk av naturvesener i kunsten, blant annet Fayes sagn om «Nøkken» i Troldskab (1892)

På Prins Eugens Waldermarsudde i Stockholm vises for tiden utstillingen «Trollbunden – John Bauer och den magiska naturen i nordisk konst», om den svenske kunstneren John Bauer (1882-1918), i dialog med blant andre Agnes de Frumerie, Hugo Simberg, Gerhard Munthe, Louis Moe og Th. Kittelsen. Utstillingen står fra 5. september 2020 til 23. mai 2021, men koronarestriksjonene gjør det dessverre svært vanskelig for nordmenn å reise til Sverige for å se utstillingen. Et godt alternativ kan være å skaffe seg den rikt illustrerte utstillingskatalogen. Blant de mange nordiske kunstekspertene, som har skrevet artikler til katalogen, er kurator Vibeke Waallann Hansen ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i Oslo. Her følger en kortversjon av hennes artikkel til utstillingskatalogen med vekt på Kittelsens bruk av naturvesener i kunsten, blant annet hans bruk av Fayes sagn om «Nøkken» i boken Troldskap fra 1892.

Figur 1. Boken Troldskab av Th. Kittelsen (1892). Foto: Jensen, Stina Aadland / Stiftelsen Kulturkvartalet
Figur 1. Boken Troldskab av Th. Kittelsen (1892). Foto: Jensen, Stina Aadland / Stiftelsen Kulturkvartalet

I Nordisk kultur- og åndsliv stod myter, sagn og eventyr høyt i kurs i siste halvdel av 1800-tallet. Datidens kunstnere og humanister var – om ikke bergtatt – så i hvert fall svært interessert i troll og dets like. Både billedkunstnere og forfattere laget fantastisk kunst inspirert av de folkelige fortellertradisjonene. For oss i dag er denne kunsten en vesentlig videreformidler av det som opprinnelig var en muntlig tradisjon. At fortellingene skulle leve videre i nye former, var også målet for 1800-tallets pionerer, som samlet inn og publiserte materialet. De anerkjente betydningen sagn og myter hadde hatt for folket i tidligere tider, og ville bevare folkeminnene. I Norge var særlig Peter Chr. Asbjørnsen, Jørgen Moe og Andreas Faye fremtredende i arbeidet med å samle inn og systematisere folkloristisk materiale. Asbjørnsen og Moe samlet primært folkeeventyr. Andreas Faye samlet sagn. Det innsamlede materialet mente de burde kunne brukes på nye måter, ikke som noe å tro på, men som inspirasjon, for eksempel for den moderne tids forfattere. Faye skriver følgende om dette i innledningen til sin bok Norske Folke-Sagn (1844):

For Digteren og Yndere af Digtekunsten maa en Samling af saavel mythiske som historiske Folkesagn være velkommen. [i]

Han mente forfattere med stort hell burde kunne bruke de mytiske vesener, fordi slike vesener var kjent for det norske folk, og derfor kunne de vekke gjenkjennelse. Faye mente at hans samling av folkesagn kunne være en slags håndbok for unge forfattere:

… og opmuntre dem til hellere at dyrke og opelske de … friske levende Blomster, der voxe frodige blant Norges Fjelde, end at søge baade Stof og Billeder fra fjerne, og for Mængden ubekjendte Gjenstande, kort at blive mer Folkedigtere, end tilforn har været Tildfælde. [ii]

At også en rekke billedkunstnere skulle bruke både hans og andres innsamlede materiale som inspirasjon, tenkte kanskje ikke Faye på. Blant norske billedkunstnere var det særlig Theodor Kittelsen som på en gjennomgående måte integrerte sagn, myter og eventyr inn i sin kunst.

Kittelsen er mest kjent som illustratør av Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moes folkeeventyr, og i nesten 30 år arbeidet han periodevis med eventyrillustrasjoner. Han laget også flere selvstendige bokverk, der han selv stod for både tekst og bilder. Et av hans hovedverk i denne sjangeren er Troldskab. Arbeidet med illustrasjonene i denne publikasjonen startet i 1887, tekstene kom til senere, og boken ble derfor utgitt først i 1892. [iii] Boken presenterer i tekst og bilder et utvalg naturmytiske vesener, slik som nøkken, huldra, draugen, skogtrollet og bergtrollet. De korte tekstene som følger hver illustrasjon bygger på eksisterende og nedskrevne historier, men de er formulert med Kittelsens egne ord, delvis på humoristisk vis.  Tegnestilen i Troldskab varierer og inspirasjonskildene var flere. Noen av tegningene har slektskap med eventyrillustrasjonene som Kittelsen hadde laget forut for dette. Den viktigste litterære inspirasjonen ser ut til å ha vært Fayes nevnte Norske Folke-Sagn. Flere av bildene og tekstene i Troldskab springer konkret ut av Fayes gjenfortellinger, og det er nærliggende å se tegningene som en videreformidling av dette materialet. [iv] Faye var den første som drev systematisk innsamling av muntlige sagn i Norge. I tillegg til å skriftliggjøre dem, plasserte han de lokalt forankrede norske sagnene inn i en større allmenn-europeisk sammenheng, og han trakk særlig paralleller til Norges naboland, og gjennom hele boken viste han til eksempler fra Sverige, Danmark, Island, Tyskland, Skottland og Orknøyene.

Figur 2. Th. Kittelsen: «Nøkken», illustrasjon til boken Troldskab, Kristiania 1892. Penn, blyant og lavering på papir. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Oslo.
Figur 2. Th. Kittelsen: «Nøkken», illustrasjon til boken Troldskab, Kristiania 1892. Penn, blyant og lavering på papir. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Oslo.

I Troldskab visualiserte Kittelsen en tradisjon som til da for det meste hadde blitt videreført muntlig. Han tok utgangspunkt i beskrivelsene av vesenene som Faye hadde skrevet ned. For eksempel har tegningen av Nøkken (Figur 2) likheter med Fayes referanse til hvordan danskene tradisjonelt hadde beskrevet dette vesenet: «… som et Uhyre med menneskeligt Hoved, der opholdt sig baade i Havet og i Vandet». [v] Tegningen har også likhetstrekk med skottenes forestilling, slik Faye gjengir den: «I Scotland viser Nøkken sig snart som Shellicoat, der er bedækket med Søtang og Muslingskal, …». [vi] I en senere versjon av Nøkken (Figur 3) videreførte han skikkelsen fra Troldskab, men da i pastellteknikk og i større format. Kittelsen kom i årenes løp til å framstille nøkken på forskjellige måter. I maleriet Nøkken som hvit hest (Figur 4) er det, med unntak av hestens farge, islendingenes forestilling om hvordan nøkken viser seg Kittelsen har visualisert: «På Island … viser den sig som en smuk graa Hest, der søger at faa Folk til at bestige sig, og derpaa iler med dem ned i Vandet». [vii]

Figur 3. Th. Kittelsen: «Nøkken» 1904. Tegning, blandet teknikk. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Oslo.
Figur 3. Th. Kittelsen: «Nøkken» 1904. Tegning, blandet teknikk. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Oslo.
Figur 4. Th. Kittelsen: «Nøkken som hvit hest» 1909. Blandet teknikk. Blaafarveværkeets Kittelsenmuseum, Modum.
Figur 4. Th. Kittelsen: «Nøkken som hvit hest» 1909. Blandet teknikk. Blaafarveværkeets Kittelsenmuseum, Modum.

Kittelsen laget mange troll, og karakteristisk for hans framstillinger er at han gjør de til individer. Det er skogstroll, bergtroll – og som vi har sett – vasstroll. De ulike trolltypene fant han inspirasjon til i litterære kilder. Han var generelt opptatt av mytologi, noe hans boksamling vitner om. [viii] Blant annet finner vi der boken Illustrert Mytologi (1875), som omhandler både gresk, romersk, egyptisk, nordisk og tysk mytologi. I norrøne myter og sagn var troll en fellesbetegnelse på alle vesener som var menneskefiendtlige. [ix] Opprinnelsen til ordet troll er usikker, men det antas å være beslektet med det middelaldertyske ordet trol/ trolle som betyr et stort, klossete uhyre, eller person. Kittelsens flerhodede Bergtroll presenteres første gang i Troldskab. Senere laget han også et maleri med utgangspunkt i denne tegningen. Flerhodede troll treffer vi også på i norrøn mytologi, da som jotner, bergriser eller gygrer. De beskrives som eldgamle, kjempestore og farlige vesener som levde i fiendskap med guder og mennesker, men som også kunne være til hjelp i noen sammenhenger. I kvadet Skirnesmål i Den eldre Edda [x] framsettes det å måtte leve med et trehodet troll som en av flere trusler  for å presse den fagre Gerd til å si ja til Frøys frieri:

Med trehodet troll
Skal du trekkes alltid,
Eller også mangle mann;
Brunst skal brenne deg,
Tæring tære deg!
Bli som tistelen,
som trykket ligger når slutten på kornskurden kommer. [xi]

I Fornaldersagaene [xii] er disse vesenene gjerne beskrevet med lange neser og lepper som henger ned på brystet. Jettene opptrer her synonymt med troll. De bodde i fjellene, eller et kaldt, øde sted langt nord. I Eddaene kalles stedet der jettene, eller trollene, bor for Jotunheimar. I folkevisene kalles det Trollebotn. [xiii]

På veien til gilde i trollslottet er også et motiv Kittelsen utvikler under arbeidet med Troldskab. Motivet følges av en kort fortelling som spiller på eventyrsjangeren. Vi får høre om et følge av troll på vei til trollslottet, som viser seg å være laget av gull: «Det glitrede og speilte sig i det stille dybe vand, og rundt omkring laa der sølvænder og svømmede. Inne i slottet er en heidundrende fest: Der klang surr og dur af dans og guldharper, … Huldrene svang sig i dans, … Rundt væggene sad digre trold og haugebasser og drakk øl og mjød … Nisserene holdt et svare hus.» Og utenfor strømmet gjestene til: «Over de store mørke aaser rundt omkring kom der labbende lange tog med rare skikkelser. Nogle var så gamle, at der grodde mose og smaabusker på dem, andre saa udgamle og krogede af ælde, at de lignede vredne fururødder… alle vilde med i laget, ind i guld og glans, ind i Soria Moria slottet, …» [xiv]

Soria Moria-tematikken tok Kittelsen opp igjen i 1900 i et større prosjekt. Da fullførte han en serie på tolv malerier som fikk tittelen Soria Moria. Hele serien ble stilt ut hos Blomqvist kunsthandel samme år. Serien ble umiddelbart innkjøpt av Nasjonalgalleriet. I 1911 kom boken «Soria Moria slott. Askeladdens eventyr av Th. Kittelsen», [xv] der de 12 bildene er satt sammen med en tekst som er Kittelsens personlige tolkning av folkeeventyret Soria Moria slott.Eventyret handler om Halvor som er kommet i land på fremmed kyst, han er nysgjerrig og gir seg ut på oppdagelsesferd og vandrer på måfå hele dagen. Alt er stille og øde, han møter ingen folk, og Halvor vil gjerne møte folk: «… og da det led på kvelden, så han et stort slott langt borte, og det lyste det ut av». [xvi] I Kittelsens versjon er Halvor blitt til Askeladden. Et av maleriene har sammenfallende tittel med serien i sin helhet, Soria Moria slott. Motivet sammenfaller med Kittelsens beskrivelse av Askeladdens møte med slottet: «Saa laa endelig Soria Moria slottet der, stort som et berg av skinnende guld mellem drivende taaker. Der var saa stille, stille. Og Askeladden undredes og undredes. Det sat sikkert en stakkars fangen prinsesse derinde og længtet. Han maatte over for at frelse hende. Bare han nu kunde finde veien gjennom taakerne!» [xvii]

I folkets sagn og myter er det et tett samspill mellom naturkreftene og de ulike skikkelsene. Så også hos Kittelsen. I den innledende teksten i Troldskab, som har overskriften «Skogtrollet», viser han til sammenhengen mellom den allestedsnærværende naturen og forestillingen om at naturen er «befolket» av ulike vesener. Han viser spesielt til barndommens naturopplevelser hvordan en en mørk skog kan sette fantasien i spill: «Naar solen gik ned, bredte ensomheden og stilheden sig over de lange moer, tyst og tæt. …Og skogen gav os eventyret. Stort og stilt kom det smygende, … Alt, som før stod stille, begyndte at røre sig.» Videre: «Derborte springer en fjeldknaus frem. … Det var skogtroldet. I sit eneste store øie bar han frem for os al den uhygge og rædsel, alt det guld og glimmerglans, som vor barnesjæl forlangte.» [xviii]

___

[i] Andreas Faye, Norske Folke-Sagn. Utg. første gang som Norske Sagn i 1833, her sitert fra et opptrykk av 2. utg. fra 1844 (Norsk Folkeminnelags Skrifter nr. 63: Oslo, 1948), 2.

[ii] Ibid.

[iii] Det var opprinnelig meningen at Jonas Lie skulle skrive tekster til Kittelsens tegninger, men det drøyde og Kittelsen gjorde det selv til slutt. Av den grunn ble boken publisert først i 1892: Arnhild Skre, Theodor Kittelsen..., 231–234.

[iv] Vibeke Waallann Hansen, ”Encounters between Art and Folk Art around 1900 in Norway: Gerhard Munthe, Theodor Kittelsen and Frida Hansen”, European Revivals: From Dreams of a Nation to Places of Transnational Exchange, digital publikasjon: https://research.fng.fi, 300.

[v] Andreas Faye, Norske Folke-Sagn, 53.

[vi] Ibid, 54.

[vii] Ibid, 53.

[viii] Vibeke Waallann Hansen, ”Encounters between Art and Folk Art …”, 303. Kittelsens boksamling er bevart i Kunstnerhjemmet Lauvlia i Eggedal.

[ix] Ørnulf Hodne, Vetter og skrømt i norsk folketro (Oslo: J.W. Cappelens Forlag, 1995), 15.

[x] Den eldre Edda er en samling dikt, også kalt kvad, som handler om norrøne guder og helter. Diktene ble opprinnelig muntlig overlevert og man antar at de stammer så langt tilbake som til 700-tallet. De ble nedskrevet på 1200-tallet.

[xi] Edda-dikt: 1. Gudedikt. Heltedikt, oversatt av Ludvig Holm-Olsen (Oslo: Cappelen dam, 1975), 91.

[xii] Fornaldersager er betegnelsen for en type islandske sager om nordiske og germanske sagnhelter fra tiden før Island ble oppdaget. De bygger på gamle kvad og sagn med en historisk kjerne, men de fleste er oppdiktede. I disse sagaen skildres vikingferder, kamper og strider med troll og draker. Eksempler på slike sager er Ragnars sagaog Hervar saga. Store norske leksikon: https://snl.no/fornaldarsagaer

[xiii] Ørnulf Hodne, Vetter og skrømt …, 15.

[xiv] Theodor Kittelsen, Troldskab, 2. utg. (Kristiania: H. Aschehoug & Co AS, 1916), upaginert

[xv] Theodor Kittelsen, Soria Moria slott: Askeladdens eventyr av Th. Kittelsen (Kristiania: Mittet & Co. Kunstforlag, 1911).

[xvi] Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe, Samlede eventyr, bind I, (Oslo: Den norske bokklubben: 1992), 387.

[xvii] Theodor Kittelsen, Soria Moria slott ...

[xviii] Theodor Kittelsen, Troldskab.