Om jubileumsboken

I sin Kittelsen-biografi Th. Kittelsen. Askeladd og troll (2014) skrev Arnhild Skre om de ulike tiders syn på Kittelsen, og hvordan disse i vår tid har fått en videre horisont. Blaafarveværket har vært en sentral aktør i arbeidet for Theodor Kittelsens kunst, og har bygget opp en samling stor nok til å fylle en bok. I arbeidet med å sette sammen en samlingsbok, som helst ikke skal oppleves som et leksikalt oppslagsverk, virket det naturlig å se litt på hvem Kittelsen var i sin samtid, med tanke på å belyse de bilder som finnes i samlingen. Resultatet av at leg og lærd penneknekt hver i sin sammenheng er representert bidrar til å skape et bredt anlagt tidsbilde. Men med et utgangspunkt om å ville skape et mylder av innfallsvinkler til Kittelsens kunstnerskap var det mange prinsipper som både måtte skapes – og bøyes.

I Kittelsen-litteraturen er det ofte hensyntatt beretninger skrevet av hans studiekamerater i München-tiden, og både Skredsvig, Werenskiold og Krohg er representert med nokså sentrale tekster i denne boken. Skredsvigs memoarbok Dage og Nætter blandt Kunstnere (1908) har sin verdi ved at den er skrevet i tiden Kittelsen og Skredsvig pleier nær omgang, og som begge har posisjonen som innflyttere til Sigdal og Eggedal. Werenskiold har et mer tilbakeskuende blikk på Kittelsen, i en artikkel som trekker frem en del særtrekk ved Kittelsens satiriske arbeider, som fra Werenskiolds skrivepunkt (1883) hadde fått vise seg i mange små bidrag og ikke minst i større arbeider som serien Fra Livet i de smaa forholde og Wessel-illustrasjonene. Werenskiolds tekst har i likhet med Christian Krohgs fått med at Kittelsen er en kunstner med flere sider, som med arbeidene fra Lofoten begynner å få en form. Werenskiold går så langt at han ikke kan kalle Fra Lofoten for en skildring, men lovsang eller salme. At Kittelsen omtales som «noe for seg selv» blant München-kunstnerne, er en oppfatning som bygger veldig på hva han utrettet i denne tiden, men som også har fått sin betydning for forståelse av hva som kommer senere. Det er flere anslag til humor hos Kittelsen i 1890-årene også, men det er ikke lenger dominerende. I Blaafarveværkets samling finnes det humor i Wessels Hundemordet (utgave for USA), samt i flere enkeltstående bilder. Men det er klart at tyngdepunktet i samlingen heller er å finne i hans naturskildringer.

Det er Jens Thiis som blir kunsthistorikeren, som setter Kittelsen på siden av utviklingen ved å peke på biografiske forhold. Ingen av de mange kunstnermiljøene som oppstod på hjemlig grunn, tok Kittelsen aktiv del i. Av den grunn mottok han heller ingen direkte inspirasjon fra kollegaene, og hans kunstnerskap ble dermed ikke preget av den betydningen disse miljøene hadde for utviklingen av norsk kunst. Når Thiis kunne skrive at Kittelsens Jomfruland-serie var blant «de poesifuldeste og deiligste landskapsskildringer vor nyere kunst har at opvise», så skal denne kimen til sentrum i Kittelsens kunst ennå i flere år få modne, innen den springer helt ut. Det var i 1893 Kittelsen holdt sin første separatutstilling, og Jomfruland-serien ble vist og kjøpt av Olaf Schou. Serien ble gitt i gave til Nasjonalgalleriet. Syv år senere kjøpte Schou også Tirilil Tove-serien. Denne beholdt han i sitt eget eie, men i 2024 ble den deponert til Blaafarveværket. I mangt er disse to seriene beslektet, selv om den senere også kan leses som en pendant til Kittelsens Svartedauen-serie.

Kittelsen arbeidet ofte i forhold til det litterære, og det var ofte bøker som det kan være interessant å gjense den opprinnelige mottakelsen for. Hans Troldskab fra 1892 møtes med stor interesse, hvor et par anmeldelser blir gjengitt, men vi vet allikevel at Svartedauen-boken hadde en langsommelig og trang fødsel inntil den endelig forelå ved århundreskiftet. Faye-interesserte vil i denne boken få oppleve noen tekster som beskriver overnaturlige vesener, som i sin form virker å ha blitt duplisert som tegninger.

Det finnes en original fra Svartedauen i Blaafarveværkets samling, og en gjentakelse av motivet med mannen som ror Pesta over Gjerrestadvannet, skapt for Kittelsens store utstilling i 1904. I forbindelse med utstillingen ble han intervjuet, og deler der noen ord omkring sitt kunstnerskap som kan leses med stor interesse – og i mangt med en sterkere følelse av å være en vaskeseddel enn hans memoarbok Folk og trold som kom noen år senere.

I 1897 skrev Arne Garborg om Kittelsen for nynorskavisa Den 17de mai, og der fremhever han Kittelsen som lengselens billeddikter: «Ja; det var ein gong, daa alt levde. Det var ein gong, daa alt kunde tala. Du hugsar det i grunnen godt. Og daa var verdi slik.». Noe beslektet finnes fra Kittelsen selv i avslutningen av Svartedauen, der Trollfuglen ser tidens gang fra toppen av et tre. I jubileumsbokens eneste nyskrevne essay, forfattet av Frank Claustrat, som fra sitt franske ståsted blant annet har studert Frits Thaulow og Edvard Diriks, er det liknende synspunkter som blir fremmet. Den moderne verden, er i Claustrats essay, påpekt som Kittelsen-verdenens motsetning, på en måte som gjør at man også kan lese Kittelsen som en tidlig eksponent for miljøvern.

At samlingen er av en såpass størrelse at den i dette årtusenet har bidratt til omkring 30 andre utstillinger, i inn- og utland, har gjort behovet for en samlingskatalog nødvendig. Blaafarveværkets samling har sitt tyngdepunkt i naturskildringene, men har avstikkere i de fleste retninger. Internasjonalt har nok de mørkere motiver vært oftere etterspurt til museumsutstillinger, men også nisser og troll har hatt sin relevans, som for eksempel på den store Disney-utstillingen som turnerte i 2008–2009.

Det finnes ingen tekst som fullt og helt kan gjengi hva som foregår i disse bildene av Kittelsen, men det har vært viktig for meg at denne boken skal fremstå som like mangeartet som kunstnerskapet.

                                                                                    Sverre Følstad

Andreas Faye presenterer Draugen

Begrebet om Draugen er forskjellig. Søndenfjelds betragtes den almindelig enten som et hvidt Gjenfærd eller som et dødvarslende Følgie, der ledsager den Feige, hvor han gaaer og stundom viser sig som et Insekt, der om Aftenen giver en pibende Lyd fra sig. I Herjusdalen i Hvidesø, paa det Sted, hvor Herjus Kvalsot blev myrdet, spøger hans «Draug», der endog en Juleqveld kom til hans Hjem og raabte:

«Bedre at gange paa Kvalsot paa nysopa golv, end at ligge i Herjusdalen i den uvigte Mold.»

Nordenfjelds derimod færdes Draugen næsten stedse paa eller ved Søen og erstatter der tildeels Nøkken. De nordlandske Fiskere have meget med Draugen at skaffe. Ofte høre de et frygteligt Skrig af Draugen, der snart lyder «H–a–u» og snart «saa kalt» og da skynde de sig i Land, thi disse Skrig bebude Storm og Ulykke paa Søen.

Ofte see Fiskerne ham og beskrive ham som en Mand af Middelstørrelse, der er klædt i almindelig Sømandsdragt. De fleste Nordlændinger paastaae, at han intet Hoved har; Nordmøringene derimod indrømme ham dog i Hovedets Sted en Tintallerken paa Halsen, med brændende Gløder paa til Øine. Ligesom Nøkken kan den antage forskjellige Skikkelser. Han færdes helst og oftest ved Baadnøsterne. Saavel i disse som i deres Baade finde Fiskerne stundom et Slags Skum. Dette antage de for Draugens Spy og troe at Synet af det varsler om Dødsfald.

            Andreas Faye, i Norske Folke-Sagn, s. 72. Christiania: Guldberg & Dzwonkowskis forlag, 1844.