Nor, En Billedbog for den norske Ungdom i tre ulike utgaver. Med tekster av Peter Christen Asbjørnsen, Jørgen Moe, Bernt Moe og Andreas Faye

Julaften 1837 utkom i Christiania en liten nyttårsgave, en barnebok med tittelen Nor, En Billedbog for den norske Ungdom og tekster av Peter Christen Asbjørnsen, Jørgen Moe, Bernt Moe og Andreas Faye. Som skikken var for bøker utgitt mot slutten av året, ble den postdatert med årstallet 1838 på tittelbladet. Nor er bare én blant tidens mange nyttårsgaver for barn og voksne, små poetiske eller litterære samlinger egnet som gaver til jul eller nyttår. Genren oppstod på slutten av 1700-tallet, og er på sett og vis forløperen for de senere juleheftene.

Figur 1. Tittelside til 1. utg. av Nor 1838, med illustrasjon av «Nordenvinden»

Nor fra 1838

Bare i 1837 utkom flere tilsvarende titler, og bokhandleren H. T. Winther averterte en hel liste med bøker «passende til Jule- og Nytaarsgave». Det som gjør at nettopp Nor skiller seg ut i mengden, er at det er her vi finner de aller første av Peter Christen Asbjørnsens folkeeventyr på trykk, med et innledningsdikt av Jørgen Moe. Først fem-seks år senere begynte deres første eventyrsamling å utkomme. Sånn sett var Nor, som Sonja Hagemann (1965, s. 147) skriver, en prøveballong «for å se hvorledes publikum ville stille seg til eventyrene, når de så dem på trykk». Nor er dessuten utstyrt med fargerike bilder, og regnes derfor blant våre aller første illustrerte barnebøker. Boken ble solgt heftet «i smukt omslag» for 56 skilling, og forleggerne – Guldberg & Dzwonkowski – kunne i annonsen (Den Constitutionelle 24.12.1837) vise til dens «6 illuminerede Kobbere», eller litografier håndkolorert i gouache. Nøyaktig hva forleggerne mente med «smukt Omslag», vet vi i dag ikke; ingen eksemplarer er bevart i sin opprinnelige stand.

Figur 2. Annonse for Nor i Den Constitutionelle 24.12.1837

Denne lille bokens innhold, påpeker Olav Myre (1947, s. 349), «er så norsk at ‘Nor’ simpelthen betegnet et gjennombrudd i vår nasjonale skjønn- og underholdningslitteratur». Bak utgivelsen stod Asbjørnsen selv, som her første gang trådte frem som eventyrforteller. I tillegg til sine egne eventyr gjenfortalte Asbjørnsen – lett bearbeidet – også to sagn som tidligere var publisert av Andreas Faye i 1833: ‘St. Olaf paa Ringerige’ og  ‘Hedals Kirke i Valders’.

Figur 3. Hedalen stavkirke i Valdres (1853)

«Da Asbjørnsen foreslog C. A. Guldberg ‘at udgive en Del af hans Sagn og Eventyr som en Nytaarsgave’, gik denne villig ind paa Planen», forteller A. O. Øverland (1902, s. 8): «‘Men da nu Nytaar nærmede sig med sterke Skridt, og Bogen skulde paabegyndes ar trykkes, fandt han, at den tillige burde indeholde nogle historiske Smaastykker for at bringe mere Afveksling i Indholdet.’» Dette historiske stoffet ble levert av Bernt Moe, amanuensis ved Riksarkivet, i form av ‘Store og gode Handlinger af Nordmænd’, en slags fortsettelse av Ove Mallings Store og gode Handlinger af Danske, Norske og Holstenere (1777). Tekstene skulle betraktes som «Prøver af en norsk Udgave» av Mallings «bekjendte Folkebog», som i sine mange opplag var en av tidens mest utbredte lesebøker.

Nor fra 1838 er en av de mest kjente og sjeldne bøkene i norsk litteratur; «en av de største klenodier i norsk bokheim», som Myre kaller den (1947, s. 349). Barnebøker leses, slites ut og kastes. Først da det nesten var for sent, og mye viktig materiale var gått tapt, fikk forskere og samlere øynene opp for den eldste barnelitteraturen. «Den første utgaven av Nor», heter det i Henning Østbergs bibliografi (2011, s. 42), «er uhyre sjelden, sjeldnere enn førsteutgaven av folkeeventyrene», som i alt er kjent i færre enn et dusin eksemplarer. Nor, skriver Myre (1947, s. 348), er en bok som «sanne samlere neppe glemmer, når de bekjenner sine skuffede forhåpninger, mislykkede fangstforsøk og bitre hull i sine hyller». Allerede ved utgivelsen av Norsk Bog-Fortegnelse i 1848 (Nissen 1848) var boken så sjelden at den ble utelatt; utgiveren Martinus Nissen kunne ikke oppdrive noe eksemplar å registrere den etter. «En komplett førsteutgave er – så vidt vites – ikke offentlig omsatt i de siste 50 år», skriver Schiøtz og Voje Johansen (2020). Antagelig kan vi utvide denne tidsrammen enda lenger tilbake: ifølge Myre (1947, s. 352) hadde boken heller «ikke vist seg på bokauksjoner fra 1922 til 1944». Et ukomplett eksemplar ble riktignok solgt på auksjon hos Damms antikvariat i 2018. Det fikk stor oppmerksomhet, ikke minst pga. en egenhendig dedikasjon fra Asbjørnsen til Andreas Faye. Det var Faye som anmeldte boken i Morgenbladet (21.2.1838).

Fullstendige eksemplarer finnes i dag visstnok bare ved Nasjonalbiblioteket, Deichman og ved Oslo katedralskole. I Katedralskolens eksemplar er smusstittelen riktignok supplert fra et annet, mindre eksemplar. Boken, som er slitt, med gamle reparasjoner, er innbundet i enkel, samtidig halvsjirting, og har en liten, boktrykt etikett med navnet «J. L. Bruun» på forpermens innside. Det er altså et gammelt bibliotekseksemplar fra Johan Lyder Bruuns leiebibliotek i Bergen. Biblioteket på omkring 2.500 bind ble avertert til salgs i 1850 (Bergens Adressecontoirs Efterretninger 13.4.1850), og boken har siden tilhørt Georgine Henrikke Haavaldsen (1825–65), senere gift Kahrs, sammesteds.

Nor fra 1843

I samtiden var Nor åpenbart en meget populær bok, og den dukker opp igjen i avisannonsene med jevne mellomrom. Til nyttår 1839 ble Nor avertert i «Papbind» med fargelagte illustrasjoner til 60 skilling, eller «sort» til bare 40 skilling (Norske Intelligentssedler 31.12.1839). Ved utgivelsen ble boken kun solgt kolorert, men man hadde åpenbart ikke kolorert hele opplaget, og nå – noen år etter – kunne man selge ut restopplaget av sort-hvitteksemplarene til redusert pris. Så vidt vi vet er intet slikt ukolorert eksemplar bevart. Siste gang vi hører om Nor er på nyåret i 1843, langt nede i en liste over forlagsartikler fra Guldberg & Dzwonkowski (Morgenbladet 9.2.1843). Opplaget må ha blitt utsolgt i løpet av de følgende månedene, for i september finner vi annonser for «2det forøgede Oplag», fremdeles med «6 illuminerede Kobbere», og fremdeles til 60 skilling (Trondhjems Adressecontoirs-Efterretninger 19.2.1843).

Figur 4. Tittelside til 2. utg. av Nor 1843

Denne andreutgaven skiller seg på enkelte punkter fra førsteutgaven. Det er gjort endringer i Bernt Moes ‘Store og gode Handlinger af Norske’, Asbjørnsens folkeeventyr ‘Kløverhans’ er kommet til, og antallet av ‘Norske Folkesagn’ er halvert fra åtte til fire. Av Fayes to sagn står kun det ene igjen.

Før jul 1843 ble markedsføringen trappet opp, og andreutgaven av Nor – med «smukt illuminerede Kobbere» – dukker opp blant Guldberg & Dzwonkowskis «Bøger, passende til Jule- og Nytaarspresenter» samme år, nå nedsatt til bare 48 skilling (Morgenbladet 17.12.1843). I de følgende årene finner vi jevnlig andreutgaven av Nor i avisannonsene, både innbundet og, som det heter i Rigstidende (8.2.1849), «eleg. indb.». Betegnelsen «elegant indbundet» viser til serieproduserte dekorerte bind, ofte av sjirting, eller også i halvskinn, som var blitt populære nettopp i slutten av 1840-årene. Nye, tidsriktige bind var en måte for forlagene å få ny bevegelse i gamle opplag. Dette bindet ble utført for bokhandler A. Th. Nissen, som hadde overtatt rettighetene og restopplaget fra Guldberg & Dzwonkowski etter at forlaget ble oppløst i 1847. I andre annonser, som på bakomslaget til De syv vise Mestere(1847) tilbyr Nissen boken «stift heftet», altså i stivbind av kartong, til 48 sk.

Bokhandler Nissen averterte andreutgaven av Nor siste gang til jul i 1849 (Morgenbladet 13.12.1849), og i dag er andreutgaven «om mulig enda sjeldnere enn første» (Østberg 2011, s. 43). Nasjonalbiblioteket eier både et komplett (i Schweigaard-samlingen) og et ukomplett eksemplar; Deichman har et ukomplett, og ytterligere et komplett eksemplar finnes ved Oslo katedralskole. Både Nasjonalbibliotekets ukomplette og Katedralskolens komplette eksemplar har i sin tid tilhørt boksamleren Jonas Skougaard, som døde i 1968. Begge var defekte da de kom til ham, men sammen omfattet de alle sidene og illustrasjonene. Derfor kunne Skougaard sette sammen et helt eksemplar til seg selv, og overlate det litt mindre, nå enda mer defekte eksemplaret til det nåværende Nasjonalbiblioteket, som den gang helt og holdent manglet boken. Boken ble antagelig gitt før 1948, da Nasjonalbiblioteket mottok et komplett eksemplar med Schweigaard-samlingen. Skougaard redegjør selv for dette i et notat i eksemplaret han beholdt: «S. 119–122 og de 2 siste kobbere supplert fra tidl. ekspl., som er gitt til U. B.» De sidene og illustrasjonene som ble fjernet fra Nasjonalbibliotekets eksemplar, ligger altså løst innlagt i Katedralskolens.

Eksemplaret ved Katedralskolen er bundet i et samtidig halvskinnbind med tidstypisk forgylling og tittelen «Nor» på ryggen, samt et dekorativt valset, rødt overtrekkspapir på permene. Eksemplaret har også en interessant tilskrift, nemlig bokhandlerens opprinnelige pris: «60s». Denne prisen svarer både til Nissens elegant innbundne eksemplarer, slik de ble avertert i 1849, og til de «smukt indb.» eksemplarene som ble avertert i Lillehammers Tilskuer18.12.1847. Sannsynligvis har vi altså å gjøre med det partibindet Nissen fikk satt på deler av restopplaget etter at han overtok det. Også Skougaard selv regnet dette bindet som et «orig. skb.» (Skougaard 1973, bd. II, s. 29). Boken har kun én eldre eiersignatur, «M Dunker», i en barnlig hånd, og har derfor sannsynligvis tilhørt Bernhard Dunkers datter, forfatteren og kvinnesaksforkjemperen Mathilde Schjøtt (1844–1926), som ung.

Nor fra 1865

Etter at Nissen solgte ut restopplaget i 1849, går det femten år før tittelen Nor igjen dukker opp i avisannonsene. Lille julaften 1865 avertertes nemlig en ny utgave i Morgenbladet, blant «Børnekomedier» og andre «Smaabøger». I årene siden forrige utgave hadde den norske bokhandelen vokst betydelig i omfang. En liten, uanselig barnebok som Norvakte ikke lenger samme litterære oppmerksomhet, men den dukker opp i  annonser f. eks. i Romsdals Budstikke(31.10.1867) noen år senere, for 36 skilling. Antagelig har det også bidratt til den beskjedne oppmerksomheten at tredjeutgaven ble regnet som «en forbudt ettertrykkutgave» (Østberg 2011, s. 55), utgitt på N. W. Damms forlag, visstnok «uden Asbjørnsens Vidende og Vilje» (Myre 1947, s. 351). Med sine fargerike omslag og illustrasjoner er tredjeutgaven likevel «en av de fineste og mest kostbare småbøker» fra Damms forlag på denne tiden (Myre 1947, s. 352). Tredjeutgaven er langt fra så sjelden som de to foregående. Eksemplarer forekommer nå og da i handelen, og boken finnes på hyllen i fire eksemplarer hos Najsonalbiblioteket, i to eksemplarer ved Oslo katedralskole, samt i ett eksemplar hver ved Universitetsbiblioteket i Oslo og Norsk Folkemuseum. Det ene av skolens eksemplarer har prisen «36s» skrevet på forpermen; den svarer både til annonsen fra 1867 og til prisen for et innbundet eksemplar i Norsk Bog-Fortegnelse (Botten-Hansen & Petersen 1870).

Figur 5a. Foromslag til 3. utg. av Nor 1865
Figur 5b. Tittelside til 3. utg. av Nor 1865

Nor-utgavene ved Oslo katedralskole

Biblioteket ved Oslo katedralskole er altså så heldig å eie alle de tre utgavene av Nor, tredjeutgaven endog i to eksemplarer. Bøkene fulgte i 2019 med en større gave fra Anne Marie og Kjell Chr. Ulrichsen, som i 2005 hadde kjøpt boksamleren Per F. Meyers samling en bloc av hans arvinger. Det ene eksemplaret av tredjeutgaven hadde Meyer erhvervet seg før Skougaards død i 1968; de tre øvrige kjøpte han siden fra Skougaards samling. Allerede i 1943 hadde Skougaard, som han selv skriver (1943, s. 16), alle «de tre utgaver av Nor indeholdende Asbjørnsens første eventyrgjengivelser», men man leter forgjeves etter dem i de fire auksjonskatalogene over Skougaards bibliotek (1970–71). De var nemlig solgt direkte til Meyer allerede i 1969, for 8.500 kr. Bøkene inngikk i et særlig utvalg på 32 titler som Meyer fikk kjøpe av boet, før auksjonene, for tilsammen 370.000 kr.

Ved Oslo katedralskole har man altså i dag mulighet til å legge alle de tre utgavene av Nor ved siden av hverandre og sammenligne dem direkte. De tre utgavene er omtrent like store (førsteutgaven er litt mindre enn de andre), men eksemplarene er innbundet vidt forskjellig: Førsteutgaven er bundet i et halvsjirtingbind av enkleste sort, nettopp slik man kunne vente å finne boken i et leiebibliotek. Andreutgaven er bundet i halvskinn, som del av et parti utført for bokhandler Nissen på slutten av 1840-tallet. Begge eksemplarene av tredjeutgaven er innbundet i forlagets originalbind. Det er et kvartbind med rygg av blå sjirting og, som overtrekk, fargelitograferte omslag med tittelen «Nor|Billedbog.» innen en kartusj på forpermen. Disse trykte omslagene er etter alt å dømme utenlandsk standardvare, bestilt – formodentlig fra Tyskland – med den norske tittelen satt inn på foromslaget. I stil minnner omslagene sterkt om tidens mange små, tyske barnebøker, og man må tenke seg at de har gjort tjeneste også på andre titler. Hverken rosene, ørnen eller pastoralscenen med kyrne på forpermen har noe med bokens innhold å gjøre; heller ikke papegøyen og kaninen på bakpermen er typiske representanter for eventyrenes fauna.

Også hva gjelder teksten er det som nevnt forskjeller de tre utgavene imellom: Mens andreutgaven fra 1843 var ‘forøket’, eller i det minste noe forandret, er tredjeutgaven et uendret opptrykk av den foregående. Selv sidetallet er det samme i andre og tredje utgave: 128 sider, mot førsteutgavens 112, ikke medregnet de seks plansjene, som står utenfor pagineringen. Plasseringene av illustrasjonene varierer, i alle fall i Katedralskolens eksemplarer. I skolens førsteutgave er illustrasjonen til eventyret ‘Dug bred dig du! Buk gjør Penge! Kjæp slaa paa!’ (senere Gutten som gikk til nordenvinden og krevde igjen melet) plassert som frontispis, motstående tittelbladet. I andreutgaven, uten forntispis, er dette bildet plassert med den tilhørende teksten. Tredjeutgaven har igjen fått en frontispis, men dennegang har man brukt den første illustrasjonen til Moes ‘Store og gode Handlinger’.

Førsteutgaven er en liten oktavo på åtte legg à åtte blad, mens andreutgaven har et første legg à seks og så åtte legg à åtte blad. Tredjeutgaven har åtte legg à åtte blad, men med første og siste blad blankt, som friblad. Henning Østberg (2011, s. 42f) beskriver et unikt særtrykk av Asbjørnsens avdeling i Nor, med egen paginering (1–64), men uten illustrasjoner, i Bergen offentlige bibliotek. Han regner det som sannsynlig at «at det dreier seg om et senere opptrykk». Det stemmer formodentlig, all den tid deltittelbladet til Asbjørnsens avdeling i førsteutgaven finnes midt inne i et legg, men i andreutgaven utgjør første blad i et nytt: en inndeling som ville tillate at delene også ble trykt opp hver for seg.

Illustrasjonene til Nor

Den mest slående forskjellen på de tre utgavene ligger i illustrasjonene. Komposisjonene er de samme, men motivene er tegnet om igjen til både andre og tredje utgave. Mens bildene til førsteutgaven virker gammeldagse, stive og amatørmessige, er bildene til andreutgaven rentegnet av en sikrere og mer trent hånd. Størst er likevel spranget til tredjeutgaven, der de tidligere håndkolorerte bildene ikke bare er trykt som fargelitografier, men kunstnerisk omtolket og i enkelte tilfeller speilvendt. Selv om motivene er til dels ganske kraftig omarbeidet, har man ikke konsekvent – som i forbindelse med andreutgaven – tatt høyde for reproduksjonsprosessen. Forelegget er i disse tilfellene kopiert direkte, som gir et speilvendt avtrykk. Tredjeutgavens illustrasjoner er med stor sikkerhet, som omslagene, utført i utlandet, og etter alt å dømme i Tyskland. Det har neppe vært mulig å få utført denne typen fargelitografier i Christiania, der boken ellers er trykt.

Vi vet ikke hvem som har tegnet de opprinnelige motivene til Nors illustrasjoner. Vi vet heller ikke hvem som har litografert (eller for dens saks skyld kolorert) dem, men litografiene til de to første utgavene må være utført enten hos Fehr eller Winther i Christiania. Olav Myre gikk ut ifra at illustrasjonene til alle de tre utgavene var importert ferdig trykt fra utlandet, og at de opprinnelig var hentet fra en nå ukjent og ellers uvedkommende bok. «Jeg kommer», skriver han (1947, s. 351), «summarisk sett, til det resultat at forbildene eller fortegningene som vanlig i gamle dager er av fremmed herkomst; da førsteutgaven i 1837 ble forberedt fikk hjemlige ‘kunstnere’, for det meste fargeleggende julekortdamer, i oppdrag å illuminere det utenlandske billedstoff.» Men, spør han seg, «hvordan kunne disse billedserier, som var fremstilt med flere års mellomrom være av samme karakter og valør? Det kan forklares på den måte at det verk i fremmed land, som ble lagt til grunn for illustreringen av ‘Nor’, kom ut i nye opplag med tilsynelatende samme slags bilder». Myres teori om illustrasjonenes opphav er vanskelig å slutte seg til. De seks litografiene illustrerer eksplisitt handlingen i teksten, og må derfor med nødvendighet ha vært tegnet nettopp for den første utgaven av Nor. For eksempel kunne motivet til ‘Dug bred dig du! Buk gjør Penge! Kjæp slaa paa!’ ikke illustrert noen annen tekst enn nettopp dette eventyret.

Illustrasjonene til førsteutgaven virker, skriver Nils Jørgen Johnsen (1935, s. 18), «usigelig gammeldagse i sin nitide tegning, og de er i den grad komponert op efter gammelt akademisk skjema, at virkningen er som kulissearrangementet på et teater»:

Det er det 18. århundres førromantikk som møter oss, med svermeriet for høie fjell og en overveldende natur; særlig utpreget kommer det frem på et billede som forestiller en scene fra sagnet om ‘Hedals kirke i Valdres’. Kirken skulde ha stått øde og bortgjemt siden svartedauden, og billedet viser de to skytterne som fant igjen kirken midt inne i tjukke skogen. Vi skulde tenke oss en svart og mørk skog; men her er skogen så pyntelig og forsiggjort at vi ser hvert tre i den. Den dystre stemning besørges av et høit fjell, som tårner sig op til det rekker helt i overkant av billedet, og rundt om fjellet seiler en ørn i ensom majestet. Som man ser, er det ikke små virkemidler som brukes for å få frem hvilketophøiet og merkelig land Norge er.

Johnsen (1935, s. 21) fastholder at man ikke kan «sammenligne ‘Nors’ kobberstikk, som er av helt ukjent oprinnelse og ofte likefrem dilettantisk tegnet, med de forfinede kobbere i utenlandske almanakker, som gjerne var illustrert av virkelige kunstnere». Selv mente han derfor at det måtte være litografen som var opphavsmann til motivene: «for kobberstikkerne og litografene i datiden kunne tegne ganske godt, og det var ikke uvanlig at de selv tegnet til sine billedreproduksjoner». Sånn sett kan man altså godt tenke seg at hele illustrasjonsarbeidet, fra tegning til kolorert litografi, er utført innenfor forlagets eller trykkeriets egne vegger. Skulle man likevel peke på en bestemt kunstner, kunne Johannes Flintoe, som illustrerte andre bøker på samme tid, være en aktuell kandidat. Det ligger kanskje en antydning om dette i Johnsens sammenligning av bildene med teaterkulisser; Flintoe hadde nemlig vært fast teatermaler ved Christiania teater.

Illustrasjonene til andreutgaven av Nor er ikke trykt fra samme stener som illustrasjonene til førsteutgaven. De er blitt tegnet og litografert på nytt. «Hun eller han som fargela bildene i 1838-utgaven har vært temmelig tung på hånden og lett i ånden», skriver Myre (1947, s. 351). «De som fargela 1843-opplaget viser et visst fremskritt i norsk illuminasjonskunst». Men også streken og stilen er sikrere i andreutgaven, selv om motivene som sådan er kopiert ned til minste detalj. Illustrasjonene til tredjeutgaven stiller derimot – både kunstnerisk og teknisk – i en annen klasse, og opphavsmannen har her tatt seg kunstneriske friheter. Dette er påfallende ikke minst i illustrasjonen til Bernt Moes tekst om sjøhelten Iver Huitfeldt: Ikke bare er motivet speilvendt, men der vi i 1843 ser linjeskipet Dannebrog fra akterenden, seiler det i 1865 med baugen mot oss, og brannen ombord er nå tolket som kanonrøyk fra de åpne kanonportene. Enda underligere er det at Huitfeldts gamle seilskip er blitt en moderne dampfregatt med skorstein og sort røyk mellom mastene (Haffner 1935, s. 4).

Sagnillustrasjonene til Fayes ‘Hedals Kirke i Valders’

La oss nå se nærmere på én av illustrasjonene, slik den endrer seg gjennom de tre utgavene: bildet til Fayes sagn ‘Hedals Kirke i Valders’ (Faye 1833, s. 141–143). Komposisjonen er grunnleggende den samme i de tre versjonene. To menn i folkedrakt (med lue, rød vest og kjole) står mellom to løvtrær ved en elvebredd i en granskog, der man kan ane en furu lenger oppe i heia. Den ene har buen i hånden, mens den andre peker bort mot den forlatte kirken, lenger opp langs elven og dypere inn i skogen. I bakgrunnen aner vi bratte og bare fjellstrekninger, en bratt skrent, og oppe i himmelen over det hele seiler en ensom ørn. Kirken bærer forøvrig liten likhet med Hedalen stavkirke; i stedet ser vi en enkel, hvitkalket kirke med vesttårn og spir. Selv om det ikke kan være noen tvil om at illustrasjonen er tegnet nettopp til dette sagnet, er sagnets ensomme skytte blitt til to menn, skjønt bare den ene bærer bue.

Figur 6. Sagnillustrasjon til Fayes «Hedals Kirke i Valders». 1. utg. av Nor 1838
Figur 7. Sagnillustrasjon til Fayes «Hedals Kirke i Valders» . 2. utg. av Nor 1843
Figur 8. Sagnillustrasjon til Fayes «Hedals Kirke i Valders». 3. utg. av Nor 1865

Det er i håndkoloreringen vi ser de største forskjellene mellom den første og andre varianten av bildet, og koloreringen kan i og for seg tenkes å variere fra eksemplar til eksemplar. I andreutgaven – i alle fall i Katedralskolens eksemplar – har skogen fått en dypere grønnfarge, kirketaket er blitt rødt, og elvebredden er ikke lenger brun, men grønn. Vannet i elven, som er blått i førsteutgaven, er ukolorert i den andre. Det ene løvtreet i forgrunnen hadde opprinnelig brun bark, men er i andreutgaven tydelig blitt en bjerk, med hvit, ukolorert stamme. Først i den tredje varianten – fra 1865 – finner vi større endringer i selve komposisjonen, som dessuten er blitt speilvendt. Landskapet er åpnere og skogen mer glissen. Elven leder ikke lenger øyet rett til den forlatte kirken blant trærne, og bjerken i forgrunnen er blitt en mer åpenbart norsk gran, som i langt større grad enn tidligere dominerer forgrunnen. Det andre, skjevtvoksende løvtreet rammer nå inn hele motivets høyre billedkant, mens furuen står for seg selv i høyden, omgitt av granbusker. Det åpnere landskapet fremstår mer øde og uhyggelig enn i de tidligere variantene.

Illustrasjonene til tredjeutgaven av Nor er uten tvil trykt i utlandet, som fargelitografier. De kan naturligvis også være tegnet der, av en kunstner eller håndverker tilknyttet trykkeriet, slik det må være tilfellet med omslagene. Linjeskipet Dannebrogs nye dampskipsskorstein – og det faktum at brannen ombord er tolket som kanonrøyk – kunne tyde på at illustrasjonene er utført av en kunstner uten kjennskap til teksten og illustrasjonens kontekst, og som derfor har tatt seg friheter med motivet. Skulle man likevel tenke seg en norsk opphavsmann, som heller ikke nødvendigvis var fortrolig med bokens innhold, kan bildene, og særlig illustrasjonen av Hedalen stavkirke, minne sterkt f. eks. om Peter Nicolai Arbos illustrasjoner til Frithjofs Saga, slik boken ble utgitt av Cappelen i 1857. Disse tonede litografiene ble også trykt i utlandet, hos «Lith. Inst. v. Arnz & co.» i Düsseldorf, selv om boken ellers er trykt lokalt i Christiania. Forlaget beskriver Arbos Frithjof-illustrasjoner som «et Slags Radering paa Steen i Træsnitmaneer, som passer godt for deslige Illustrationer og har det forud for Træsnittet, at de er betydeligt billigere» (etter Boyesen 1953, s. 284). Vi vet at Asbjørnsen «ivret og arbeidet for at Peter N. Arbo skulle illustrere huldreeventyrene» (Østberg 2011, s. 31), men det kom aldri til noe. Helt urimelig er det derfor ikke at han skulle ha påtatt seg oppdraget med å illustrere tredjeutgaven av Nor.

Figur 9. Peter Nicolai Arbos illustrasjon til Frithjofs Saga 1857

Illustrasjonen av Hedalen stavkirke i tredjeutgaven av Nor minner særlig om Arbos illustrasjon av ‘Frithjof og Ingeborg’ som barn i skogen. Behandlingen av trærne er påfallende lik, og de to komposisjonene har i seg selv flere likhetstrekk: Frithjof-skikkelsens bue, bekken i forgrunnen, de høye, smale grantrærne, det ensomme furutreet i høyden og den bratte fjellskrenten i bakgrunnen. Vi kunne sånn sett tenke oss at Arbo her har latt seg inspirere av sin egen, tidligere Frithjof-illustrasjon, og om vi først ser for oss en norsk kunstner til tredjeutgavens illustrasjoner, er nok Arbo den mest nærliggende.

Sluttkommentar om Fayes sagn i Nor

Sagnet om Hedalen stavkirke er for øvrig blant de tekstene som er endret mellom første og andre/tredje («forøgede») utgave av Nor. I førsteutgaven finner vi Asbjørnsens bearbeidede versjon av Fayes tekst fra Norske Sagn (1833), slått sammen med deler av hans innledning om «den sorte Død». I andre- og tredjeutgaven er Asbjørnsens endringer borte. I en fotnote på side 123 heter det: «Da Forlæggerne havde ladet Billedet til dette Sagn forfærdige, førend der var truffet nogen Aftale med Udgiveren, nødes man til at aftrykke Sagnet efter Faye». Avhengig av hvem som har satt den inn, kan fotnoten leses enten som en unnskyldning fra Asbjørnsen som utgiver, eller som en forklaring fra forleggerne. Noten er altså tvetydig, men bør antagelig tolkes dithen at Asbjørnsen opprinnelig hadde ønsket å utelate sin bearbeidelse av sagnet fra den nye utgaven. Siden forlaget – uten å konferere med utgiveren – allerede hadde fått utført illustrasjonen, falt man – som kompromiss – tilbake på Fayes opprinnelige versjon av teksten, slik den hadde stått på trykk i Norske Sagn. I alle tilfeller viser dette hvilken investering illustrasjonene representerte ved utgivelsen, og forlagets utgifter trumfet åpenbart Asbjørnsens opprinnelige planer for bokens innhold.

Litteratur

Boyesen, E. (1953): J. W. Cappelen 1805–1878. Noen blad av norsk bokhandels og norsk kulturkamps historie. Oslo.

Botten Hansen, P. & S. Petersen (1870): Norsk Bog-Fortegnelse. 1848–1865. Kristiania.

Faye, Andreas (1833): Norske Sagn. Arendal.

Haffner, H. J. (1935): Asbjørnsen og Moe’s norske folkeeventyr. En bibliografisk undersøkelse. Oslo.

Hagemann, S. (1965): Barnelitteratur i Norge inntil 1850. Oslo.

Johansen, N. V. & C. Schiøtz (2020): Gud for noen deilige bøker. Utvalgte godbiter fra Jonas Skougaards samlinger. Oslo.

Johnsen, N. J. (1935): Døler og troll. Fra norsk illustrasjonskunsts historie. Oslo.

Myre, O. (1947): Kuriositeter i antikvariatet. 100 år. N. W. Damm & søn 1843–1943. Oslo.

Nissen, M. (1848): Norsk Bog-Fortegnelse. 1814–47. Kristiania.

Skougaard, J. (1943): En boksamling i omriss. Oslo.

[Skougaard, J.] – (1973): Jonas Skougaard. Katalog over hans bibliotek. Oslo.

Østberg, H. (2011): Asbjørnsen og Moes eventyr og sagn. En bibliografi. Oslo.

Øverland, O. A. (1902): Hvorledes P. Chr. Asbjørnsen begyndte som sagnfortæller. Kristiania.

 

Illustrasjoner

Illustrasjonene fra de tre utgavene av Nor er skannet og stilt til rådighet av samlingsforvalter Ernst Bjerke ved Stiftelsen Oslo katedralskole. Annonsen for Nor 24.12.1837 (Figur 2) tilskrives Nasjonalbiblioteket; Tusj/akvarell av Hedalen stavkirke er utført av arkitekt Georg Andreas Bull i 1853, og eies i dag av Fortidsminneforeningen, Wikipedia Commons (Figur 3) og Arbos illustrasjon til Frithjofs Saga er hentet fra Cappelens illustrerte utgave i 1857 (Figur 9).

Her følger en utvidet bildekarusell fra de tre utgavene som Nor 1 1838, Nor 2 1843 og Nor 3 1865 som utdyper artikkelteksten ytterligere.