Innlegg av Andreas Faye
Sagnet om «Gjordemoderen» på tre ulike språk
«Gjordemoderen» ble første gang publisert i Andreas Fayes Norske Sagn (1833) i bokens «Første Afdeling om overnaturlige Væsener». Den fascinerende fortellingen handler om en datter som plutselig forvinner fra foreldrene og som de forgjeves leter etter i årevis, før moren omsider møter en fremmed som tar henne med for å bistå datteren med fødselen. Det viser seg da at datteren er bergtatt av den fremmede mannen som både er ektemann og underjordisk.
Sagnet er senere gjengitt i flere lesebøker, bl.a. i H. J. Thues Læsebog i Modersmålet (1846). Det ble oversatt til engelsk av Benjamin Thorpe allerede i 1851, og til italiensk ved Luca Taglianetti i 2014. Både Fayes sagn fra 2. utgave av Norske Folke-Sagn (1844) og de to oversettelsene på engelsk og italiensk gjengis nedenfor i original språkdrakt.
I debutarbeidet til den senere litteraturhistorikeren Johan Fredrik Paasche (1886–1943), skriftet «Gildet paa Solhaug. Ibsens nationalromantiske digtning» (1908) hvor Fayes sagn har fått en sentral plass, diskuterer han bl.a. spørsmålet om ikke sagnet «Gjordemoderen», og det gjengitte sitatet fra Grimm i noten, kan ha påvirket Ibsens vers om barnet som fikk den vidunderlige synsevnen, et øyesalve-motiv som går igjen i samtidens diktning.
I biografien om Nybrottsmannen Andreas Faye (2021) tar professor emeritus Ernst Håkon Jahr et kraftig oppgjør med de fagpersoner som i ettertid har hevdet at Fayes språk både er «knusktørt og kansellistisk». I biografiens underkapittel om «Gjordemoderen», som vi gjengir i sin helhet etter de tre originaltekstene, skriver språkprofessoren: «Dette er verken kansellistil eller knusktørt, det «knaker» ikke «i alle sammenføyninger», men framstår heller som ganske moderne i stilen. Det er rett fram normalsyntaks, akkurat slik Asbjørnsen og Moes eventyrstil også er.» Helt til slutt, og etter en kort orientering fra redaktøren om jordmoryrket på 1800-tallet, gir Jahr også en ytterst interessant redegjørelse om opphavet til ordet ‘jordmor’.
Gjordemoderen
(Andreas Faye: Norske Folke-Sagn, 1844, s. 32–34)
Anm. Dette Sagn hørte jeg af en Bonde, som ei tvivlede om sin Beretnings Sandhed. Andre tilføie, at Datteren bad sin Moder at flytte sit Fjøs, da dette stod ligeover hendes Bolig og ofte var hende til stor Uleilighed. Dette Ønske blev strax opfyldt, og fra den Tid havde Moderen den bedste Lykke af sin Buskab.
Lignende Sagn ere temmelig almindelige og henføres til forskjellige Steder, f. Ex. til Egeberg ved Christiania (see Nor 74) o.s.v.
De ere især mærkelige for den Lighed, de have med Udlandets Traditioner. I Danmark tabte en Gjordemoder Synet, fordi hun fortalte, hvad hun havde seet i en Høi, hvorhen hun var bleven kaldet for at hjelpe en underjordisk Kone, der var i Barnsnød. (Thiele 1, 36). Lignende Historier fortælles om en Grevinde Ranzau o. fl. i Grimms deutsche Sagen. I Scotland, fortæller Grimm i sin ypperlige Afhandling «Über das Wesen der Elfen i Irischen Elfenmarchen XXVII,» havde Elferne en gang bragt et nyfødt Barn ind i deres Shian, og hentede siden Moderen for at hun skulde give Barnet Die. En Dag, da hun var ene hjemme, fik hun Lyst til noget af den Salve, hvormed hun saa, at Elferne besmurte deres Øine. Hun blev imidlertid ikke færdig med mere end det ene Øie, da Elferne igjen kom tilbage; men med dette kunde hun nu see alle Ting i deres sande Skikkelse, en Gave, som hun beholdt, selv efterat hun var sendt hjem igjen. En Dag saa hun i en Folketrængsel den Elfe, der havde taget hendes Barn, uagtet han var usynlig for Andre, og spurgte strax efter Barnets Befindende. Forbauset spørger Elfen hende igjen, om hun kunde see ham, og da hun, skrækket ved hans frygtelige Mine, bekjendte Sandheden, spytter han hende i Øiet, og siden den Tid saa hun ei mere dermed. En lignende Fortælling findes i der Mythologie der Feen und Elfen von Wolff 2, 95.
I Rhones Vande, fortæller Gervasius Tilburiensis* boe der Drager, som trække Folk ned til sig. En Kone, som lang Tid levede i en saadan Drages prægtige Slot, var, ved at smøre sit Øie med et Slags Fedt, bleven synen, endog efter at hun var sluppen op paa Jorden igjen. En Dag mødte hun Dragen, og da hun gjenkjendte ham, uagtet han var i en anden Skikkelse, tiltalte hun ham. Forundret spurgte han: "Med hvilket Øie har du kjendt mig?" Da hun nu viste ham det, lagde han sin Finger derpaa, og hun saa ei mere. (Sammenlign Wolff 2, 319. Dobeneck 1, 45). "Det er heel besynderligt", tilføier Walter Scott, "at det samme Sagn lyder blandt de scotske Bjerge og paa de scotske Sletter, næsten uden anden Forandring end, at Dragerne ere blevne til Feer, der boe i Huler og Bjerge istedetfor i Vandenes Dyb."
*Gervasius var Marshal i Kongeriget Arles og skrev sine otia imperialia ved Rhonens Bredder, hvor endnu i Nærheden av Arles findes et Bjerg, der beboes af Feer. Note de l’éditeur de chants pop. de l’Ecosse. 3. 119.
The Midwife
(Overs. til engelsk av Benjamin Thorpe: Northern Mythology, Vol. II, London 1851, s. 11–13)
There was once a man and his wife that had an only daughter. Suddenly she disappeared, and notwithstanding that her parents — who took the loss of their dear child sorely to heart — sought for her in every direction, they could not discover the faintest trace of her. A considerable time had elapsed, when late one evening there came a stranger to the house and asked the woman, who was at home alone, whether she would visit her daughter, who abode in the neighbourhood, and was in labour, and required her aid. The mother, who was both glad and grieved at this unexpected intelligence, instantly made herself ready, and by means of a thread, which the stranger gave her, was in one moment with her daughter, who gave birth to a lively, well-formed child. Before it was dressed, the man gave her a liquid, desiring her to rub it over the infants body, at the same time cautioning her not to let any of it come in contact with herself. But her eye beginning to itch, she inadvertently rubbed it, and thus got some of the liquid in her eye. When her help was no longer required, the man — who was her daughter's husband and a Troll — told her she might depart, when by means of the thread she found herself in a few seconds again at home. The following day, while at work with her husband in the field, she on a sudden saw her daughter with her subterranean spouse walking close at her side. On her addressing them, her son-in-law asked her with astonishment, whether she really could see them ? " Yes, surely, I can see you with my right eye,'' said the woman; but at the same instant the Troll touched her eye, and from that time she saw no more with it.
[Annotations.] The superstition of anointing the eyes, and being thereby enabled to see what would else be invisible, appears to have been generally current among the inhabitants of western Europe, both Keltic and Germanic. Instances of its prevalence in Denmark we shall see hereafter; of its existence in other countries, our own included, we give the following proofs.
Mrs. Bray (Letters to Southey) relates a story of the sage femme of Tavistock, who was one night summoned to a fairy labour, and who, on receiving an ointment to rub the child's eyes with (thinking, no doubt, that what was good for the baby must be equally so for herself), applied a little of it to one of her own eyes, when lo ! all things around her suddenly appeared in their true form, all delusion was dissipated. On the next market day she saw the old fellow who had conveyed her, pilfering from the stalls in the market, and accosted him. " What," exclaimed he, " do you see me to-day ?" " See you ! to be sure I do, and I see you are busy too." "And pray with which eye do you see all this?" "With my right.'' " Take that for meddling with what did not belong to you : you shall see me no more." He then struck her eye, and from that hour till the day of her death she was blind of that eye[1].
A similar story is related of a cottager and his wife at Nether Whitton.
The author of 'Round about our Coal fire' (quoted by Brand, Pop. Antiq.) says, " The moment any one saw them (the fairies), and took notice of them, they were struck blind of an eye[2]."
Ritson (Fairy Tales) relates that a woman who had been in their (the fairies') society, challenged one of the guests, whom she espied in the market selling fairy-butter. This freedom was deeply resented, and cost her the eye she first saw him with[3].
In a Scottish tradition it is related that a fairy left a child to be suckled with a young woman of Nithsdale, and rubbed her eyes with a wonderful salve, by virtue of which she could discern the otherwise invisible fairy folk. Some of the salve she contrived to secure. Happening one day to meet the fairy lady, she attempted to shake hands with her. "What ee d' ye see me wi ? " whispered she. " Wi them baith," said the woman. The fairy breathed on her eyes, and the salve lost its efficacy[4].
Mr. Keightley relates (F, M. p. 417), from a communication made to him by a lady in North Wales, of a gipsy, that desired the narrator, who wished to see fairies, to meet her by moonlight on the top of Craig y Dinis. She there washed his eyes with the contents of a phial which she had, and he instantly saw thousands of fairies, all in white, dancing to the sound of numerous harps.
Gervase of Tilbury, who lived in the 12th century (I quote from Dobeneck, i. 45), speaks of certain water-sprites in the south of France called Drakes. These assume a human form and appear in the public market. They are said to inhabit the caverns of rivers, and to allure women and children while bathing, under the form of gold rings and cups, striving to obtain which they are suddenly dragged down to the bottom. This oftenest happens to women giving suck, whom the Drakes seize to suckle their own unblest offspring. These, after seven years thus past, sometimes return rewarded to our hemisphere. They relate that with the Drakes and their wives they dwelt in spacious palaces in the caverns and banks of the rivers.. …….. On men thus seized the Drakes are said to feed. One day a Drake having given a woman in his service some eel-pasty, she happened to draw her fingers, greasy with the fat, over one eye and one side of her face, and thereby acquired a most clear and sharp power of vision under water. Having completed the third year of her servitude, and being returned home, she one morning early met the Drake in the market-place of Beaucaire, whom she accosted, and inquired after her mistress and nursling. " With which eye did you recognise me ? " asked the Drake. She pointed to the eye she had greased with the fat of the pasty. Having ascertained this, the Drake thrust his finger into that eye, and thus continued thenceforth unseen and unknown by all.
A story somewhat similar is told of a Countess Ranzau.
[1] Keightly, F. M. p. 301.
[2] Ib. p. 298.
[3] Keightly, F. M. p. 309.
[4] Cromek's Remains of Nithsdale and Galloway Song, quoted by Keightlev, p, 353.
L’ostetrica
(Overs. til italiensk v/ Luca Taglianetti: Andreas Faye. Legende popolari Norvegesi, Roma 2014, s. 98f.)
C’era una volta un coppia che aveva un’unica figlia. All’improvviso ella scomparve. I genitori, afflitti dalla perdita della cara figlia, la cercarono in ogni dove, ma non riuscirono a trovare la ben che minima traccia di lei. Tempo dopo, una sera sul tardi, giunse un forestiero e chiese alla donna, che era sola in casa, se avesse voluto vedere sua figlia, la quale, avendo le doglie, aveva bisogno del suo aiuto. La madre, che fu sia felice che addolorata di questa notizia inaspettata, si preparò subito a seguirlo, e grazie a un filo, che il forestiero le diede, fu subito dalla figlia, la quale partorì un bimbo sano e vivace. Prima che fosse vestito, l’uomo le diede un unguento, chiedendole che con quello strofinasse il corpo del bimbo, ammonendola di non mettersene addosso neanche un po’. Ma [accadde che] le venne un prurito all’occhio destro, si grattò, e un po’ di unguento le finì nell’occhio. Quando non ci fu più bisogno del suo aiuto, l’uomo – che era il marito della figlia e un essere sotterraneo – le disse che poteva andarsene, e grazie al filo ritornò subito a casa. Il giorno dopo, mentre stava lavorando nel campo col marito, vide all’improvviso la figlia col marito sotterraneo camminarle a fianco. Quando rivolse loro la parola, suo genero le chiese con stupore se riuscisse veramente a vederli. «Sì, certo, riesco a vedervi col mio occhio destro» rispose la donna, ma nello stesso istante l’essere sotterraneo le toccò l’occhio e da allora, con quello, non ci vide più.[5]
[5] ML5070 Midwife to the fairies (“Levatrice per gli esseri sotterranei”). Secondo Christiansen l’origine di questa leggenda è irlandese (Reidar Th. Christiansen, “Midwife to the Hidden People. A Migratory Legend as Told from Ireland to Kurdistan”, Lochlann, 6, Dublin, 1974, pp. 104–117). La stessa leggenda, con maggiori particolari, si trova in Asbjørnsen, vd. Taglianetti, Racconti e leggende popolari norvegesi, cit. pp. 30–37 e n. 26. Una variante islandese si trova in Chiesa Isnardi, Racconti popolari e fiabe islandesi, cit., pp. 23–25.
Ann. Questa leggenda l’ho sentita da un contadino che non dubitava affatto della sua veridicità. Altri aggiungono che la figlia chiese alla madre di spostare la stalla perché si trovava proprio sulla loro dimora e spesso le creava grossi fastidi. Il suo desiderio fu subito esaudito e da allora la madre ha avuto sempre la miglior fortuna col suo bestiame.[6]
[6] ML5075 Removing a building situated above the house of the fairies (“Spostare un edificio situato sulla dimora degli esseri sotterranei”). «L’origine di tale motivo leggendario è il seguente: i cambiamenti climatici, i periodi di siccità, le nevicate, le frane, l’aumento del numero dei lupi, degli orsi e degli altri animali selvatici, la ridistribuzione del terreno coltivabile, l’aumento della popolazione, l’aumento del bestiame, la modernizzazione dell’agricoltura, hanno fatto sì che la gente fosse costretta a spostare le fattorie, gli edifici esterni e le malghe. Ma le persone non avevano la forza di vedere tutto ciò in una prospettiva socioeconomica, credevano invece che dietro ci fossero gli esseri sotterranei» (Bø, Grambo, Hodne, Hodne, Norske segner, cit., p. 276). Una leggenda su questo motivo si trova in Taglianetti, Racconti e leggende popolari norvegesi, cit., pp. 129–130.
Sagnet om jordmora – «Gjordemoderen»
(Ernst Håkon Jahr: Nybrottsmannen Andreas Faye. Novus Forlag 2021, s. 463f.)
De sagna Faye sjøl hadde utforma språklig, er i samlinga markert som «Mundtligt», dvs. at han har hørt dem fortalt og har sjøl skrevet dem ned. Har Faye fått et sagn fra noen andre, står det gjerne «Meddelt». Noen sagn har begge markeringene: «Mundtligt og meddelt», da har Faye både fått sagnet fortalt og dessuten fått det på annen måte i tillegg. Når vi skal velge ut et sagn å presentere med «Fayes språk», skal vi se nærmere på et sagn som er med både i første og andre utgave, og som Faye har hørt «Mundtligt»: «Dette Sagn hørte jeg af en Bonde» (Faye 1844: 33).
Sagnet heter «Gjordemoderen», altså «Jordmora». I gjengivelsen nedafor, fra andreutgava (Faye 1844: 32f.), finner vi den endelige utforminga fra Fayes side. For lettere å kunne ta stilling til stilen, har vi også her modernisert rettskriving og formverk til moderne bokmål og skifta ut relativpronomenet «der» med «som», pronomenet «Jer» med «dere» og «deres» med «sitt», men ellers ikke endra noe, og spesielt ikke gjort noe med setningsbygning og stil. Når vi da leser dette sagnet, skulle vi kunne ta stilling til om dette er en stilløs sagngjengivelse – som det blir hevda, og om språket er knusktørt og kansellistisk, eller ikke:
Gjordemoderen
Det var en gang et par folk, som hadde en eneste datter. Plutselig forsvant hun. Foreldrene, som ble bedrøvet over tapet av sitt kjære barn, søkte overalt, men kunne dog ikke komme på minste spor etter henne. En tid deretter kom sent om aftenen en fremmed mann inn i huset, og bad konen, som var ene hjemme, om hun ville se til sin datter, som var i barnsnød og ventet på hennes hjelp. Moren ble vel meget forskrekket ved denne uventede tidende, men gjorde seg imidlertid straks ferdig til at følge med den fremmede. Han rakte henne en tråd og ved hjelp av den var hun i et øyeblikk hos sin datter, som fødte et raskt og velskapt barn. Da dette var pyntet, gav mannen henne en væske, for at hun med den skulle besmøre barnet, men advarte henne for å få noe av den på seg selv. Ikke desto mindre, da hennes høyre øye begynte å klø, og hun ville gni det, fikk hun noe av væsken i øyet. Da man ei lenger trengte til hennes hjelp, sa den fremmede mann, som var hennes datters ektefelle og en underjordisk, at hun kunne gå sin vei, og ved hjelp av tråen kom hun straks hjem. Den neste dag, mens hun med sin mann arbeidet på marken, så hun plutselig sin datter og hennes underjordiske mann å spasere ved sin side. Hun tiltalte dem nå, og forbauset spurte svigersønnen, om hun virkelig kunne se dem. «Ja visst kan jeg se dere med mitt høyre øye,» svarte konen;men i det samme berørte den underjordiske det, og fra den stund så hun ei mer dermed.
Det er ikke lett å se hvorfor språket her skulle fortjene de svært negative omtalene som er blitt Fayes språkbruk og stil til del gjennom de siste mer enn hundre år. Dette er verken kansellistil eller knusktørt, det «knaker» ikke «i alle sammenføyninger», men framstår heller som ganske moderne i stilen. Det er rett fram normalsyntaks, akkurat slik Asbjørnsen og Moes eventyrstil også er.
Sagnet «Gjordemoderen» er, som nevnt, med i begge utgavene, både i 1833 og 1844. P. A. Munchs anmeldelse og kritikk gjaldt naturligvis første utgave, og vi tar derfor også med sagnet slik det stod i den første utgava (Faye 1833a: 33f.):
Gjordemoderen
Det var engang et Par Folk, der havde en eneste Datter. Pludselig forsvandt hun, og uagtet Forældrene, hvem Tabet af deres kjære Barn gik meget nær til Hjertet, søgte overalt, kunde de dog ikke komme paa mindste Spor efter hende. En Tid lang derefter kom seent om Aftenen en fremmed Mand ind i Huset, og bad Konen, som var ene hjemme, om hun ei vilde besøge sin Datter, der opholdt sig i Nærheden; men var i Barnsnød og ventede paa hendes Hjælp. Moderen, der baade blev glad og forskrækket ved denne uventede Tidende, gjorde sig imidlertid strax færdig, og ved Hjælp af en Traad, som den Fremmede leverede hende, var hun i et Øieblik hos sin Datter, der fødte et rask og velskabt Barn. Da dette var pyntet gav Manden hende en Vædske, hvormed hun skulde besmøre Barnet; men advarede hende for at faae noget af det paa sig selv. Ikke desto mindre, da hendes høire Øie begyndte at kløe, og hun vilde gnide det, fik hun noget af Vædsken i Øiet. Da man ei længere trængte til hendes Hjælp, sagde den fremmede Mand, der var hendes Datters Ægtefælle, og en Underjordisk, at hun kunde gaae sin Vei, og ved Hjælp af Traaden kom hun strax hjem. Den næste Dag, da hun med sin Mand arbeidede paa Marken, saae hun pludselig sin Datter og hendes underjordiske Mand at spadsere ved sin Side. Hun tiltalte dem nu, og forbauset spurgte Svigersønnen, om hun virkelig kunde see dem. «Ja vist kan jeg see Jer med mit høire Øie,» svarede Konen; men i det samme berørte den Underjordiske det, og fra den Stund saae hun ei mere dermed.
Det er lett å se at Faye fram til andre utgave gjorde flere gode stilistiske forbedringer, og det viser da altså at han faktisk var i stand til å gjøre det. Er en skribent uten stilsans, slik Moltke Moe mente Faye var, er han eller hun neppesærlig i stand til å forbedre sin egen tekst stilistisk. Det gjorde altså Faye, men det er i ettertid verken blitt verdsatt, eller, ser det ut til, i det hele tatt lagt merke til.
Kort om jordmoryrket på 1800-tallet
Tittelen ‘jordmor’ betyr «offentlig godkjent fødselshjelper». Å være jordmor er et av verdens eldste yrker, og i Norge pågår for tiden en heftig diskusjon om jordmødrenes tilgjengelighet og geografiske avstand til barselkvinnene. Etymologisk er opphavet til ordet ‘jordmor’ uklart, og som er grundig redegjort for av språkprofessor Ernst Håkon Jahr nederst i denne bloggen.
Jordmorvesenet anses å være formelt opprettet i Norge ved reglement av 21. november 1810 for «Gjordemodervæsenets Indførelse og Bestyrelse for begge Riger, Kjøbenhavn undtagen». Reglementet inneholdt detaljerte bestemmelser om fødselshjelperes utdannelse, autorisasjon og ansettelse. Da 1810-reglementet kom, var det ca. 50 utdannete jordmødre i Norge. De hadde sin utdannelse fra Fødselsstiftelsen i København, som hadde tatt opp norske elever – «lærerdøtre» – fra 1766. 1810-reglementet slo fast at bare jordmødre fikk drive fødselshjelp, men dette fungerte ikke i praksis; og ved lov av 1839 ble denne bestemmelsen endret. 1810-reglementet regulerte også lønnen for jordmødrene og inndelte landet i jordmordistrikter. Jordmoryrket var den første yrkesutdannelsen som var tilgjengelig for kvinner. Det ble etablert egen jordmorskole i Norge i 1818 i Christiania (Wikipedia).
Andreas Fayes firmenning, Frants Christian Faye (1806–1890) fra Tønsberg, var en sentral fødselslege. Han ble cand.med. 1833, dr.med. 1842, og i perioden 1850–1876 var han professor i fødselsvitenskap, kvinne- og barnesykdommer ved universitetet i Christiania. I 1844 utgav han den første norske lærebok i fødselsvitenskap: «Lærebog i Fødselsvidenskaben for Jordemødre», som i nye utgaver kom til å bli brukt av jordmorelever og medisinstudenter i over 50 år (Store norske leksikon).
Opphavet til ordet 'jordmor'
Av Ernst Håkon Jahr
Flere forhold ved fødselshjelperens person eller handlinger under fødselen har gitt opphav til de betegnelsene som er brukt om henne i ulike europeiske språk: Det er ei klok kvinne (f.eks. fransk sage famme), ei som er med (f.eks. spansk comadre) eller nærværende ved fødselen (norrønt nærkona), som står foran den fødende (latin obstetrix), eller som løfter barnet opp etter at det er født (f.eks. tysk Hebamme). Alt dette er lett å forstå som grunnlag for betegnelser for fødselshjelperen. Men det nordiske jordmor faller ikke naturlig inn i dette mønstret. 'Jord' har ikke noe direkte med det å føde å gjøre, og henviser heller ikke til noen hjelpende funksjon ved fødselen.
Fins det ei forklaring på ordet jordmor som både er innholdmessig og språklig-historisk plausibel? Vi kan skille ut iallfall fire forsøk på å forklare bakgrunnen til dette helt spesielle nordiske ordet for fødselshjelperen. Først kan vi se på ordet skrevet som 'gjordemo(de)r', slik Andreas Faye gjør i sagnet om jordmora:
1) Gjordmor, fra å "gjorde", dvs. omgjorde. Det skulle da bety at fødselshjelperen "om-gjorder" den fødende, enten ved å binde noe rundt midjen hennes, eller ved å holde armene rundt henne for å støtte og eventuelt hjelpe til med å trykke. Men hadde dette vært riktig, skulle vi vente å finne tidlige belegg på skrivemåten med 'gj' fra før lyd-sammenfallet gj- og j- var skjedd. Vi finner bare ordet skrevet med 'j' så tidlig, og følgelig kan ordet vanskelig ha noe med 'omgjording' å gjøre.
2) Jordgolv-forklaringa. Denne forklaringa har lenge vært å finne i nesten alle ordbøker og hevder at jordmora kalles slik fordi fødselen skjedde på jordgolv i eldre tid. Men det første danske belegget vi har på ordet jordemor er fra så seint som 1535. Mange fødsler på 1400- og 1500-tallet skjedde slett ikke på jordgolv. At jordmora da skulle bli kalt slik på grunn av de mer kummerlige forholda i tidligere tider, er det liten grunn til å tro. En variant av jord-teorien er imidlertid at det ikke er jordgolvet i seg sjøl som er viktig, men ei kraft som en mente kom fra jorda. Vi er da over til neste forklaring: Jordånd/Moder Jord-forklaringa.
3) Denne forklaringa legger et annet innhold i førsteleddet 'jord' i jordmor enn i forklaring 2. Her er det snakk om "Moder Jord" eller jord-ånder, som skal beskytte barnet, og som jordmora er den legemlige representant for og formidler av. Med tanke på jordmoras viktige funksjon og sosiale status i mange samfunn er dette ei forklaring som betydningsmessig må sies å være mer troverdig enn jordgolvforklaringa aleine.
4) 'Jordmor' kan komme fra et ubelagt ord i norrønt: *jó∂amó∂ir (fra jó∂ = foster, nyfødt barn), altså den som har med overgangen fra foster til nyfødt barn å gjøre. Da ordet jó∂ etter ei tid gikk ut av bruk, blei *jó∂amó∂ir uforståelig, og en 'r' blei skutt inn for å lage et forståelig ord: jordmor (jf. dáligr > dårlig, tysdag > tirsdag, begge med uhistorisk innskutt 'r'). Denne forklaringa samsvarer også med det faktum at ordet 'jordmor' først er belagt så seint som på på 1500-tallet, og vi slipper å argumentere med fødsler på jordgolv eller å appellere til Moder Jord-mystikk og -symbolikk. Ei jordmor har med et nyfødt barn (jó∂) å gjøre, og språklig er det ikke usannsynlig med ei folkelig omlaging når betydninga av et ord – her jó∂ – ikke lenger blir forstått.