Fra «den sorte Død» til «Svartedauen»
Om Andreas Fayes «Norske Folke-Sagn» som inspirasjonskilde for Th. Kittelsen
Artikkelen er en nedkortet, redigert versjon av et foredrag jeg holdt på Atelieret i Theodor Kittelsens hjem Lauvlia, torsdag 7. mai 2026. Foranledningen var en invitasjon til å snakke om Andreas Fayes «Norske Folke-Sagn» som inspirasjonskilde for opphaveren av det kanskje mest ikoniske verk i norsk kunst- og kulturhistorie overhodet, boken Svartedauen fra år 1900.
Norges første folklorist
Teksten er hentet fra innledningen til første avdeling om de overnaturlige vesener i pionérverket Norske Sagn, samlede og udgivne af Andreas Faye, Lærer ved Arendals Real- og Middel-Skole, og Medlem av det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondhjem. Boken utkom i 1833 på N. C. Halds Bogtrykkerie i det kulturelle sentrum som Arendal var på dette tidspunktet. Det er den første systematiske folkeminneboken i norsk litteratur, åtte år før de første eventyrheftene til Asbjørnsen og Moe kom ut i Christiania.
Andreas Fayes sagnsamling finnes i tre trykte utgaver:
■ Norske Sagn, samlede og utgivne af Andreas Faye, Lærer ved Arendals Real- og Middel-Skole, og Medlem af det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Throndhjem. Arendal, 1833. Trykt i N. C. Halds Bogtrykkerie af L. A. Krohn.
■ Norske Folke-Sagn, samlede og utgivne af Andreas Faye, Sogneprest til Holt, og Medlem af det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Throndhjem. Andet Oplag, Christiania. 1844. Paa Guldberg & Dywonkowskis Forlag trykt hos W. C. Fabricius [ny, utvidet 2. utgave].
■ Norske Folke-Sagn, samlede og utgivne af […], 3. opplag, Oslo 1948 [utgitt som Norsk Folkeminnelags Skrifter nr. 63, egentlig et opptrykk i latinsk skriftstil (antikva) av 2. opplag/utgave fra 1844] [Digital utgave på Heimskringla, se https://heimskringla.no/wiki/Norske_Folke-Sagn].
Nytt av året er at Det norske språk- og litteraturselskap har utgitt en etterlengtet diagital utgave av Norske Sagn (1833) i latinsk skriftstil (antikva), se https://www.bokselskap.no/boker/norskesagn/tittelside
Det finnes spredte oversettelser av Fayes sagn både på engelsk og tysk, men den første helhetlige oversettelsen til et større europeisk språkområde stod italienske Luca Taglianetti for i 2014! Han har for øvrig også oversatt Th. Kittelsens bøker Troldskab (2017) og Svartedauen (2014) til italiensk.
Munchs anmeldelse av Fayes sagnsamling
Norske Sagn fikk kort tid etter utgivelsen i 1833 hard medfart av den 23 år gamle studenten Peter Andreas Munch (1810–1863) i Studentersamfundets ukeskrift Vidar, blant annet for mangel på stil og vitenskapelighet, en kritikk som har heftet ved Faye helt opp til våre dager.
Munch skriver blant annet i sin anmeldelse: «.. man vil neppe kunne treffe en Sagnsamling der er mere betydningsløs end nærværende, hvor Fremstillingen synes næsten overalt hvile som en kvælende Taage over den opbevarede Begivenhed. Nogen ægte poetisk Opfatning, nogen naiv og udtryksfuld Fortællemaade søger man forgjæves.» (Swang 1975:52)
Litteraturviteren Lilly Heber (1879–1944) trekker i sin bok om Norsk realisme i 1830 og 40 aarene. Et bidrag til Intelligenspartiets historie (1914) frem Munchs kritikk og Fayes tilsvar i Vidar som et eksempel på det dårlige klimaet som rådet i ordvekslingene mellom anmeldere og forfattere på denne tiden. Faye skriver i sitt tilsvar om «Forfatteren», den anonyme anmelderen P. A. Munch, at «… han forekommer mig at ligne en ret ivrig Gartnerdreng, der, maaske af puur Iver for at holde Haven reen, med en skarp Kniv hugger ned for fode enhver Plante, der ei har just det Udseende og de Egenskaber, som han i egen Indbildning har tænkt sig, at den bør have …» (Vidar 30.11.1833 nr. 68, s. 125).
En ny utgave av boken, med tittelen Norske Folke-Sagn, utkom i 1844 og ble gjenutgitt i 1948. Til tross for folkloristisk revurdering, og det faktum at boken utkom før de første seriøse forsøkene på fornorskning av skriftspråket hadde funnet sted, må en konstatere at fremstående historikere ennå i vår tid kan kalle Fayes sagn for «tørre som knusk» (Professor i historie, Anne-Lise Seip, i Aschehougs Norgeshistorie, 1997).
Eventyrdikteren Jørgen Moe ( 1813–1882) likte tydeligsvis ikke Andreas Fayes plan om å utgi en ny utgave av sagnene. Han så det vel kanskje som en konkurrent til Asbjørnsens og hans egne eventyrhefter, og regelrett konspirerte mot det. Formuleringen i dette brevet fra daværende huslærer Jørgen Moe på Nes jernverk i Holt, datert 9. november 1842 til Peter Christen Asbjørnsen (1812–1885), kan neppe misforstås:
«Det kan ikke være dig eller Munch eller Welhaven mere magtpaaliggende at tilintetgjøre F.’s Plan end mig, men jeg troer aldrig Sligt lykkes.» (Krogvig 1915:206)
Den frosne svalen
En gang på midten av 1860-tallet besøkte sogneprest Jørgen Moe på Bragernes i Drammen, sammen med sønnen Moltke, sin prestekollega Andreas Faye på Sande prestegård, kanskje var dette en forsonende gest mellom de to rivalene 20 år tilbake. Professor Knut Liestøl skriver i sin biografi om Moltke Moe dette om guttens møte med «vår fyrste folkeminnesamlar og utgjevar av den fyrste norske folkeminneboka» i 1949:
«Faye var prest i Sande i Vestfold, og Jørgen Moe tok son sin med på ei vitjing hjå sin gamle kjenning fra Nes-dagane. Men minnet om dette møtet med Norges eldste folklorist vart for all tid blanda med malurt, for guten var så uheppen at han kom til å draga i duken på kaffibordet og eit gamalt fint sett kinesisk porsellen gjekk i golvet og vart delvis øydelagt.» (Liestøl 1949:18)
Moltke Moe ble i 1886, bare 26 år gammel, utnevnt til professor i «norsk Folkesprog med Forpligtelse til ogsaa at foredrage norsk Folketradition», og regnes derfor som grunnlegger av universitetsstudiet folkloristikk i Norge. Da han tiltrådte stillingen ved Universitetet var både Asbjørnsen og faren døde, henholdsvis i 1882 og 1885. Moltke Moe arvet samlingene etter faren og Asbjørnsen, og etter hans død ble samlingen gitt til Universitetet i Oslo og utgjør i dag grunnstammen i Norsk folkeminnesamling (Braadland 2003:18).
Som forsker og folklorist bar han tradisjonen etter P. A. Munch videre, og rettet flere skyts mot folkeminnesamleren Faye som både svekket Fayes omdømme og satte dype, negative spor gjennom hele 1900-tallets folkloristiske tradisjon, kanskje var dette først og fremst ment for å fremheve sin egen fars arbeider, med stadig nye, reviderte og fornorskede utgaver av Asbjørnsen og Moes eventyr- og sagnsamlinger, noen av dem også rikt illustrert med et stort antall berømte tegninger av Th. Kittelsen.
I Moltke Moes avhandling om «Det nationale gjennembrud og dets Mænd» utgitt første gang posthumt i 1914 (død 1912), skriver professoren, her gjengitt etter Bd. III av Moltke Moes samlede skrifter ved Knut Liestøl i 1927:
«Faye savnede stilfølelse, og med sin opfatning af sagnsamleren som dokumentudgiver ansaa han en folkelig, poetisk form for at staa i strid med en vederhæftig og sandfærdig gjengivelse af traditionerne.»
I avhandlingen karakteriserte eventyrdikterens sønn Fayes pionérverk som «den første frysende svale». «Og én enslig svale gjør ingen sommer», fortsatte Moe, selv om den faktisk spådde om den sommeren som skulle gis merkelappen «Det nasjonale gjennombrudd» innenfor norsk vitenskap, kunst og litteratur, tidsfestet 10 år etter til en gang i 1840-årene. Faye passet ikke inn i dette verdensbildet. Interessant er det også å konstatere at Munchs, og senere Moltke Moes kanonisering og henvisning av Faye til historiens bakgård for mangel på stil og vitenskapelighet, var den rådende oppfatningen i det folkloristiske miljøet stort sett gjennom hele 1900-tallet (Braadland 2005:29). Like sikkert er det et ubestridt faktum at Faye både i vitenskapelig og filosofisk tilnærming til sagnmaterialet var den første folklorist i Norge som bygde på europeiske impulser og tradisjon etter modell av Grimm-brødrenes Deutsche Sagen (1816–1818) og Just Mathias Thieles Danske folkesagn(1817–1823).
I artikkelen «Fortelling og foredling. Andreas Faye som romantisk sagnfortolker» (2002) plasserer professor emeritus Arne Bugge Amundsen Faye som nasjonal romantiker og tar et oppgjør med fagtradisjonen etter Munch og Moe, som hadde hugget Fayes skjebne inn i stein som «den første frysende svale» som kun «spaaede om sommeren» (Moe 1927:49. sml. 59). Han oppsummerer slik: «Faye var en forløper, en enslig svale, som ikke kom så langt som til den moderne historiske vitenskap eller til den ‘nasjonale fortellerstemmes sommer’. Dermed hører Faye visst nok med i folkloristikkens faghistorie, men han er fradømt noen sentral rolle i nasjonsbyggingen» (Amundsen 2002:47). Et annet sted i artikkelen skriver Amundsen: «Faye visste hva han ville, han hadde begreper for alt sammen, og han var en nasjonal romantiker slik man kunne være det i tiden omkring 1830. Noen stor filsosof, dikter eller litterat var han sikkert ikke, og det gjorde han heller ikke krav på å være. Men for sitt forord til sagnsamlingen fra 1833, skrev han seg entydig og systematisk inn i den nasjonale romantikkens trosbekjennelse, og gjorde den til sitt program» (Amundsen 2002:54).
Sagnutgiver, ikke eventyrdikter
Andreas Faye var sagnutgiver, ikke eventyrdikter som Asbjørnsen og Moe. Han hadde heller ingen annen ambisjon enn nettopp det. På en liten papirlapp i Andreas Fayes samlinger på Riksarkivet har han skrevet: «En Sagnsamler er at ligne med en Botanicus, der viden om samler Planterne, nedtegner hvor han fandt dem og opbevarer dem saadansom han fandt dem.» Og det er akkurat det han gjør, går vitenskapelig til verks, samler inn både fra muntlige og skriftlige kilder fra Norge og ellers i Europa, systematiserer sagnene i et europeisk perspektiv og deler de inn i seks avdelinger:
Norske Sagn er både en fagbok om sagn i tillegg til en samling med sagn. Omtrent halvparten av sagnene hadde Faye studert og samlet fra eldre topografiske og historiske kilder, av resten hadde han selv nedtegnet ⅔ fra muntlige kilder og ⅓ tilsendte sagn fra fremtredende personligheter som Henrik Wergeland, P. A. Munch mfl.
Nedslagene i litteraturen
I fortalen til Norske Sagn skriver Faye det som må forstås som et slags program for innsamling av folkeminner og hva han ønsket å oppnå med utgivelsen:
- For Digtere og Yndere af Digtekunsten maa en Samling af saavel mythiske som historiske Folkesagn, være velkommen. Med større Frihed og med mere Held kan han benytte sig af mythiske Væsener, naar han veed, at disse leve i Folkets Minde og ere saa bekjendte, at selv det minste Barn forstaaer en saadan Hentydning, og, hvad de historiske og tilsvarende Sagn som Stof for poetiske Frembringelser angaaer, saa er det en almindelig Mening, at et digt, der grunder sig paa et Sagn eller Factum, næsten stedse lykkes bedre, end hvor Stoffet ogsaa er opdigtet. Mig vilde det meget glæde, om denne Samling af Sagn kunde tjene vore unge Skjalde til en Slags Haandbog, og opmuntre dem til hellere at dyrke og opelske de vel ei saa glimrende, men dog friske levende Blomster, der voxe frodige blant Norges Fjelde, end at søge baade Stof og Billeder fra fjerne og for mængden ubekjendte Gjenstande, kort at blive mere Folkedigtere, end tilforn har været Tilfælde. (Fra: «Fortale» til Norske Sagn/Folke-Sagn 1833/1844.)
Dette er en ren programerklæring og oppfordring til både forfattere og kunstnere til å bruke denne fantastiske sagnskatten til nyskapende diktning og billedkunst. Og mange skulle forsyne seg i rikt monn de nærmeste tiårene uten særlig kreditering av Faye. Det er her nok å nevne Johan Sebastian Welhavens ballader, Andreas Munchs dikt og de mange «fayeismer»* vi finner i Ibsens ungdomsdramaer, f.eks. i det ufullførte arbeidsmanuskriptet som bærer påtegningen «Rypen i Justedal, nationalt Skuespill i fire Acter, af Brynjolf Bjarme. 1850», trykt første gang i 1909 (Ibsens Efterladte Skrifter, bd. 3, s. 339–370). *) fayeisme /-en /-er; substantiv, sammensetning av navnet ‘Faye’ og suffikset ‘isme’; begrep skapt for manglende kreditering av Andreas Fayes skrifter i andre forfattere og kunstneres verk.)
Fayes sagn ble flittig brukt i lese- og lærebøker i tiårene som fulgte både med og uten kreditering. Mindre kjent er kanskje dikterkongen Adam Oehlenschlægers positive omtale av sagnene i sitt eget tidsskrift Prometheus i 1834. Mer oppsiktsvekkende er nok den serie av vitenskapelige henvisninger til Fayes underjordiske sagnfigurer som ble presentert av Jacob Grimm i Deutsche Mythologie (1835, 2. utg. 1844), trolig som følge av brevet med sagnene Faye hadde sendt «Den nordiske Sagnlitteraturs Berømte Fader Hr. Grimm» 17. mai 1834. Dette funnet gjorde jeg ved en tilfeldighet i 2019. Det er også oppsiktsvekkende at ingen har sett, eller kanskje villet formidle budskapet tidligere (se min bibliografi i Jahr 2021:836f., 852). De fleste av sagnene om de underjordiske ble allerede i 1851 oversatt til engelsk av Benjamin Thorpe (1782–1870) i trebindsverket Nordic Mythology, hvor Faye har fått en helt sentral plass.
Fra den sorte Død til Svartedauen
Det er vanskelig å fastslå med sikkerhet når Theodor Kittelsen ble kjent med Fayes sagntekster første gang, men det er nok 2. utgave av Norske Folke-Sagn (1844) han har lest og blitt inspirert av. Jeg begrunner det med utvalget av sagn, blant annet med sagnet om fergemannen i Gjerstad som i utvidet form kun forekommer i andreutgaven. Vi finner spor av Faye både i Fra Lofoten-bøkene (1890/1891) og Troldskap (1892), men mest tydelig i Svartedauen og skogserien «Tirilil-Tove» (1900).
Etter Lofoten-oppholdet giftet Th. Kittelsen seg 18. august 1889 med sin Inga Kristine Dahl (1868–1948) og levde et familie- og kunstnerliv på Skåtøy ved Kragerø fra 1889 til 1891, og videre på 1890-tallet bodde familien først i Hvitsten ved Oslofjorden fra sommeren 1891 til 1896, dernest på gården Sole i Eggedal fra vinteren 1896 til våren 1899 og fra senhøstes 1899 frem til 1908 på Lauvlia ved Soneren i Sigdal.
Fascinasjonen for motivet «den sorte Død» kan ha blitt født langt tidligere, kanskje allerede under Lofoten-tiden, men det første håndfaste bevis for dette finner vi et brev i Nasjonalbiblioteket til vennen og kunsthistorikeren Andreas Aubert (1851–1913), datert «Hvidsten» 10. mai 1894, hvor Kittelsen skriver:
[…] «Mellem os sagt Du, - saa plager "Svartedøden" mig fælt. Gud bevare mig hvad det er for et Emne for Illustration!» […]
(Th. Kittelsen til Andreas Aubert, datert 10. mai 1894, Brevsamling nr. 32, Nasjonalbiblioteket.)
I et udatert brev året etter skriver Kittelsen, også det skrevet i Hvitsten:
[…] «Jo, – jeg glemte – kanske det intreserer Dig at jeg nu har begynt paa: / «Den sorte Død» og har 11 Tegninger færdige. For at faa Resten maa jeg absolut stige op i Fjeldbygden! Jeg haaber Naadens Bank vil Hjælpe mig til de faa Skillinger. / Amen. / (Spyt i den ene Neven og ønsk e.t.c.» […]
(Th. Kittelsen til Andreas Aubert, udatert 1895, Brevsamling nr. 32, Nasjonalbiblioteket.)
Vinteren 1896 bosatte familien Kittelsen seg på gården Sole i Eggedal. Blant troll og skrømt på Soletunet fant Th. Kittelsen endelig der inspirasjon til å fullføre arbeidet med Svartedauen som han hadde påbegynt 1894–1896 fra tiden i Hvitsten, det kanskje både mest personlige og ikoniske verk i hele hans kunstnerskap, boken Svartedauen.
Det var imidlertid mange skjær i sjøen for Kittelsen før boken så dagens lys rett etter århundreskiftet. Et udatert brev til Aubert fra Sole sommeren 1897 vitner om en deprimert mann som har mistet lysten til både å tegne og skrive. Før jul 1896 hadde han oversendt professor Moltke Moe både tegninger og tekster til Svartedauen-manuset, og hadde ventet forgjeves etter flere purringer gjennom vinteren og våren. Han skriver fra Sole:
[…] «Jeg har lagt al Tegning og skrivning bums tilside omendskjønt jeg – ja jeg kan gjerne sige har en Haug af dem – men Barnet dør naar Brødet Bages. Det er rent umuligt at faa noget frem her hjemme uden paa slige elendige Vilkaar at man umulig kan leve af det. Det vil sige – retter sagt - : Intet sælges. Bare Gjeld og Sorg.»
Kittelsen, som åpenbart var svært frustrert over professor Moltke Moes håndtering av Svartedauen-manuset han hadde levert fra seg personlig rett før jul i 1896, skriver:
«Jeg sluttede med «Svartedauen». Jeg sendte samme ud i April Maaned forrige Aar [1896] – fra den ene til den anden, men forgjæves. Saa traf jeg tilfældig Prof Moe oppe paa Holmenkollen før Juletiden, han anmodet mig om at sende ham Samlingen, han vilde prøve, – og jeg sendte ham dem. Da jeg ved hvor ræd Du er for at nogen skal plage Hr: Prof. Moe som jo er saa optaget af mangt og meget, vil jeg her utrykkelig fremhæve at han selv opfordret mig, og at jeg gjentagne Gange bemærket at jeg frygtet for paa den Maade bare at bli ham til Plage og Bryderi. Jeg sagde ham endvidere at dette ogsaa var Grunden til at jeg havde forbigaaet mine gamle Venner med dette Arbeide. Lige efter Modtagelsen ved Juletid havde jeg et Brev fra Hr. Moe som fortalte at han havde vist og talt om Samlingen med Erik W. – Nansen etc. Siden har jeg trods alle mine Breve ikke hørt et Ord. Jeg tror jeg har skrevet i alle tænkelige Former for ei at være til Plage, og Gang paa Gang anmodet om bare at faa Samlingen tilbagesendt – men ikke et Svar ? ― ―
Er der noget i Veien? – I Gjære? Er maaske Hr Prf Moe syg? – Ligger maaske Nansen foran ham som en vældig Isblok stængende til det sidste ? –
Jeg kan jo ikke fordre nogen Forstaaelse af ganske anderledes stillede Folk. Jeg som bare lever i Skuffelsen, værende Taalmodighed og Pengesorg – forekommer maaske andre som utaalmodig Noksagt. Men jeg synes at Hr Prf Moe nu gjerne kunde ha ladet mig høre fra ham. Jeg har jo bare bedt den Samlingen tilbage.
Hjælp mig hermed saa er Du snil! Det nytter jo ikke at jeg skriver, og det er da ved Gud ikke noget rart at jeg gjerne vil vide Greie paa en Ting som har kostet mig et Aars Arbeide.
Er Du i Kristiania vær da saa snil at tale med Hr Moe om Sagen og skaf mig Oplysning om samme. Jeg har saa meget som plager mig i disse Dage at om Du bare vidste det – saa gjorde Du mig sikkert den Tjeneste af Dit gode Hjærtelag!
Min Kone skrev for et Par Dage siden om samme Sag. Jeg orket ikke mer.
Jeg har malt 10 Billeder i det sidste – i forskjællige Retninger. – Ser at «Hellig Olaf» er udkommen[,] har selvfølgelig selv intet Expl. Modtaget. Norsk Høflighed.
Tilsendte Prøvetryk af mine Tegninger til den kjedelige Bog var grusomme – som en Haan – et magesløst Slurveri! Mon dette nu efter Protest er bleven rettet paa?
Intet ellers uden en hjærtelig Hilsen fra oss Alle
Til Dig og Frue. /
Din hengivne / Th. Kittelsen /
Adrs: / Sole. Nedre Eggedal.»
(Brevs. 32 Aubert, Andreas 1897 NBdigital: URN:NBN:no-nb_digimanus_222452.)
Den 21. august 1897 mottok Kittelsen et nokså intetsigende svar fra Aubert, som unnskylder seg med at han nå befinner seg i Italia, at han derfor lite kan gjøre med saken og at han heller ikke for tiden hadde så mye med sin svoger Moltke Moe å gjøre.
Kittelsen var forståelig nok svært skuffet over professoren for manglende respons på Svartedauen-manuskriptet. Det er ikke godt å vite om dette skyldes arbeidspress, motvilje mot bokprosjektet eller regelrett trenering av utgivelsen. Moltke Moes oppførsel minner litt faren Jørgen Moes oppførsel i forsøket på å stoppe 2. utgave av Fayes «Norske Folke-Sagn» i 1844.
I et udatert brev til Aubert to år senere i 1899 uttrykker Kittelsen også stor frustrasjon over Stenersens stadige utsettelser på trykkingen av boken, og ønsker å trekke seg fra hele avtalen han hadde inngått fire år tidligere. Brevet må ha vært skrevet senhøstes 1899. Kittelsen skriver at « – nu er Hytta vor for saavidt færdig, nu har vi flyttet ind». Datteren Ingrid Kittelsen Treider tidfester i sin minnebok Tirilil Tove (1951) at de flyttet fra Sole i Eggedal tidlig på vårparten til den gamle lensmannsgården på Stubberud i Sigdal, før de endelig flyttet inn på Lauvlia «senhøstes i barfrosten» (Treider 1951:49–52; e-post fra Åse Tangerud 23.04.2026).
[…] «Du kunde vel ikke opgive mig f.eks. paa engelske Forlæggere (London). Jeg vil nu prøve i London, men vil helst henvende mig selv til samme. Jeg har jo «Svartedauen», «Troldskab» og «Lofoten».
Nu er det over 4 Aar siden «Svartedauen» var færdig. Jeg solgte Stenersen Reproduktionen for Norge paa Betingelse at Bogen skulde udkomme samme Aar. Den ligger der endnu. Jeg har nu anmodet Stenersen om [Godhet] hit at sende mig Samlingen – jeg er ikke tjent med at ha den i Skuffe her hjemme. Sangen har jeg strøget en Streg over.
Jeg vil i disse Dage prøve i England – kan Du skaffe mig nogle Navne, sikre, solide – saa gjør det.
Jeg vil nu aligevel fortælle Dig hvad Heiberg (den rige, ikke «Gunnar»)* raadet mig til – jeg tilbød ham Samlingen efter forgjæves her hjemme i Aarevis at have ledt efter Forlægger : «Hvorfor kan De ikke sælge Samlingen ved Auktion» - var det – om Forladelse – iskolde Raad. Nu vel, Forholdene er nu engang ikke annerledes – jeg nævner dette mere for at vise hvor haabløst alt kan være her hjemme – ikke for at laste Manden for at han tar sin Høide ved Polen.» […]
*Axel Heiberg (1848–1932), norsk finansmann, konsul, mesén og foreningsgrunnlegger – ikke Gunnar Heiberg (1857–1929), norsk forfatter
(Brevs. 32 Aubert, Andreas 1897 NBdigital: URN:NBN:no-nb_digimanus_222452.)
Håndteringen fra Stenersen var også høyst kritikkverdig. Det skulle ta fem år fra salget av rettighetene til boken kom ut. Hadde Th. Kittelsen fulgt finansmannen Axel Heibergs råd om å sende hele samlingen på auksjon, ja, da hadde norsk bok- og illustrasjonshistorie historie vært en annen. Heldigvis ble det til slutt bok av dette unike materialet!
Svartedauen ble trykt i 1900 på Oskar Andersens Bogtrykkeri og utkom på J. M. Stenersen & Co.s Forlag i Kristiania. Boken forelå i folioformat på 20 upaginerte blad med illustrert tittelblad og 42 tegninger og vignetter av Th. Kittelsen. En del eksemplarer ble i 1901 overtatt av L. E. Tvedtes Forlag for kolportasjesalg (selge bøker ved dørene), med rett til eget tittelblad. Derfor finnes det også eksemplarer med følgende tittelblad: Th. Kittelsen. Svartedauen. Kristiania–Kr.sund. L. E. Tvedtes Forlag. 1901 (Sundseth 1941:32f.). Senere er det trykt faksimileutgaver hos Bjørn Ringstrøms Antikvariat (1993) og på Blaafarveværket (1998).
Boken er utvilsomt en gullgruve for boksamlere med ulike varianter og diverse innbindinger. Tidligere i år presenterte Antikvariatet Bryggen en nettauksjon med i alt 7 varianter forlagsbind av førsteutgaven (Arnt Bryde Sundseth & Erik K. Bjerkes samlinger). Det sjeldne forlagsbindet i brunt helskinn ble solgt for kr. 13.000 på auksjonen.
Resepsjonshistorien på 1900-tallet
Boken Svartedauen ble omtalt og anmeldt i flere aviser da den utkom. Den som rager høyest, er utvilsomt vennen og kunsthistorikeren Andreas Auberts anmeldelse i Verdens Gang, lørdag 14. desember 1901, over et år etter utgivelsen. Aubert avslutter anmeldelsen slik:
Kittelsen har aldrig gives os saa rigt af sin egen Sjæl som i denne Digtning, med en Rigdom som ud af Henrik Wergelands Overflødighedshorn. Det er ogsaa slig rigdom paa Livsskjønhed i denne Kittelsens Digtkrands om døden.
Ikke mange Digterværker i vor Literatur har gjort et saa uudsletteligt Indtryk paa mig som Svartedauen af Kittelsen, – denne eiendommelige Digtning, hvor Ordet blir Billede og Billederne blir Ord.
(Avskrift etter Koefoed og Økland 1999:168f.)
Bedre kan det vel neppe sies, men verken denne anmelderen eller andre i samtiden, inkludert Kittelsen selv i sin selvbiografi, knytter boken Svartedauen til Fayes sagnskatt. Det skulle det gå minst 40 år til noen begynte å skrape i overflaten av spørsmålet om Faye som inspirasjon for kunstneren – og siste ord er nok heller ikke sagt med denne artikkelen fra 2026.
Odd Hølaas skriver i «Den norske faun», den første autorative biografien om Th. Kittelsen liv og virke fra 1941 (s. 150):
For lenge siden hadde han lest Andreas Fayes «Norske Sagn», en gammel bok fra 1830-årene som han stadig vendte tilbake til. Den kan være tørr og nøktern, men for Kittelsen var den saftig og fullverdig kost. «Pesta» hadde han på det rene, henne kjente han personlig, og han hadde også sett hennes lille stygge kropp gli i ett med jordmørket når høstvær og skodde drev inn over landet. Nu så han også hvordan landet blev liggende igjen etter hennes herjinger, den århundrelange smuldringen, mugnet, jordslått og sakte råtnende. Slik er norsk jordfall, en langsom opløsning, pinefull og ond som de tunge tanker som undergraver sinnene.
Romantikere som Welhaven og Andreas Munch hadde funnet mangt et emne og motiv hos Faye for det vrimlet av gylne kast og glimt fra folketradisjonen. Men Kittelsen tok på sig den tunge sagnkretsen om «Store Mannedauden». Den var hans sak. Det var noe for hans synske realisme. Derfor blev han ikke stående i et fremskredet århundre og se sig tilbake. Han gikk veien gjennom sagnskodden tilbake til mannedauden, sottens og dødens land. Snart brukte hun kosten, og snart brukte hun riven, det lille svarte tassende skrømt.
I Svartedauen gjenforteller og dikter Kittelsen til flere av Fayes udødelige sagn om den store middelalderpesten på midten av 1300-tallet. Kittelsens mange ikoniske tegninger av Pesta, en figur han skapte som en syntese med trekk både fra Fayes sagn og den gamle kona fra Skåtøy-tiden. Illustrasjonen av Pesta i trappen på Mustad skulle bli en gjenganger verden over som motiv under korona-pandemien i 2020–2021.
Kunsthistoriker Leif Østby er nok mannen som i 1975 for alvor tar tak i og fokuserer Fayes påvirkning på Kittelsens kunst både i Svartedauen (1900) og skogserien «Tirilil-Tove», en billedserie på 12 tegninger med utgangspunkt i sagnet «Tirrelil Tove og Tyvenborg». Østby skriver:
[…] Med stort hell har Kittelsen her nyttet det rike sagnstoff han fant i Andreas Fayes gamle bok «Norske Folke-Sagn» fra 1843 [=1844]. Også hos Faye har Pesta rødt skjørt. Et dikt som det knappe og fyndige «Over sjø og elv» følger temmelig nøyaktig Fayes «Pesta i Gjerrestad», men i tilgift har Kittelsen gitt det et streif av blek humor som er av stor virkning midt oppe i all uhyggen. Fra Faye hentet han også fortellingene om Jostedalsrypa og «Knut og Thore» (hos Faye «Svartedouven i Sætersdalen») med det herlig lydmalende «Deka Deka Thole», som må ha frydet Kittelsen. Hans trollhode her er da også avgjort et lyspunkt i all dysterheten. Endelig har han gjort atskillig ut av Fayes «Hedals Kirke i Valdres» og «Mustad i Vardal». Tegningen til den siste er et mesterstykke av suggestiv skrekkeffekt. Men det absolutte høydepunkt i «Svartedauen» er utvilsomt den storartede tegningen av Pesta i trappen, der lysvirkningen og det underlig svimlende perspektivet gjør uhyggen enda mer intens. Både i innhold og kunstnerisk utforming inntar denne tegningen en æresplass i Kittelsens produksjon. (Østby 1975:116, 120).
Kunsthistoriker Holger Koefoed og forfatter Einar Økland skrev i 1999 boken Th. Kittelsen. Kjente og ukjente sider ved kunstneren og trekker i samme retning som Østby og Helliesen når det gjelder Fayes påvirkning i Svartedauen og skogserien «Tirilil-Tove», men nevner også «Nøkken». Forfatterne oppsummerer:
Som bokverk er Svartedauen et av de mest betydelige og bemerkelsesverdige i vår litteratur innen sin genre: tekst, motiv og teknikk er nøye samstemt og holdt innen samme mørke, mollstemte frekvens. Selv om han tenkte på illustrasjoner til dette planlagte bokverk, var han nøye med å gi hver tegning en vakker ferdigstillelse. De tolv helside-illustrasjoene hører med til de mest originale og estetisk vellykte tegninger i norsk kunst. Når en ser på helheten i dette verket, er det rimelig å konkludere med at det er et av de få konsekvent gjennomførte symbolske prosjekter i Norge. Denne perioden var på dødbringende kvinner i kunst og kultur, men en verre femme fatale enn Kittelsens hovedskikkelse, Pesta, er ikke å oppdrive i europeisk kunst. (Koefoed og Økland 1999:161).
Fjerde Afdeling om Den sorte Død
I innledningen til «Fjerde Afdeling om den den sorte Død» fra Norske Folke-Sagn (1844) med i alt 12 sagn skriver Faye:
«Denne under Navn af den sorte Død berømte Pest, der med Lynets Fart ilede fra Asiens Høilande ved Chinas Grændser til Ishavets Bredder, og for hvis dræbende Aande mange Tusinder sank hen, blev paa et strandet engelsk Skib bragt til Bergen, hvorfra den med rædsom Vælde foer fra Dal til Dal, blottede det hele Land for Folk og Fæ, og bragte Norge i en Afmagt, som varede gjennem Aarhundreder. Landet skal have mistet ⅔ Dele af sine Beboere. I de fleste Fjeldbygder findes der Sagn om denne Landeplage, der af Bønderne paa nogle Steder kaldes Storemannadouen, paa andre Svartdouen og Pesta. Stundom forestiller man sig «Pesta» som en gammel gusten Qvinde, der foer om i Landet med en Rive og en Lime. Hvor hun brugte Riven, slap altid Nogle fra med Livet; men hvor hun «sopede», der døde hver Moders Sjel. Som oftest var hun iført et rødt Skjørt, og angest blev Folk ved at see hende. Mangen Dal uddøde, og først efter Aarhundreder gjenfandt man de tilgroede forglemte Strækninger, hvor man stundom traf paa de gamle Huse, stundom kun paa Tomter af Bygninger og andre Spor af fordums Beboelse.»
Jacob Grimm har i 2. utgave av sitt verk Deutsche Mythologie fra 1844 supplert sin vitenskapelige gjennomgang av Fayes sagn om de underjordiske fra 1. utgave i 1835 med sagn fra avdelingen «om den sorte Død». I kapitlet PEST får Faye følgende attest fra «Sagnlitteraturens Fader, den berømte Grimm»: «wie verödet Schweden und Norwegen zur zeit der Grossen pest waren bescreiben und besonders Faye nach schönen volkssagen». Noen sider senere gir Grimm en generell beskrivelse av Pesta og gjenforteller sagnet om fergemannen på Gjerstadvannet.
Ordning av sagnene fra Den sorte Død til Svartedauen
I fjerde avdeling «om den sorte Død» presenterer Faye i tillegg til innledningen 12 sagntitler, mens Kittelsen stiller med 15 titler i Svartedauen. Fem av Fayes sagn kan parvis ordnes med Kittelsens prosatekster:
| Faye: den sorte Død | / Kittelsen: Svartedauen |
| Pesta i Gjerrestad | / Over sjø og elv |
| Rypa i Justedal | / Rypa |
| Hedals Kirke i Valders | / Den gamle kirke |
| Mustad i Vardal | / Musstad |
| Svartdouen i Sætersdalen | / Knut og Thore |
Fem av 15 prosatekster, altså ⅓, har en både tekstlig og semantisk likhet som kan føres direkte tilbake til Faye. Også andre sagn som er forbundet med Pesta i vignetter og andre prosatekster hos Kittelsen, kan spores tilbake til formuleringer hos Faye i innledning, sagntekster og fotnoter, f.eks. i «Pesta kommer», «Hun farer landet rundt» og «Soper hver krok».
Det er ikke tid til å gå i detalj rundt disse, men jeg har valgt å gå dypere inn i en analyse av fergemannen i Gjerstad og hans skjebnemøte med Pesta. For å kunne skape sin ikoniske Pesta-skikkelse er jeg ellers av den oppfatning at Theodor Kittelsen må ha hentet minst like mange, kanskje flere elementer fra Fayes sagn enn fra den stygge, gamle, krokete kona på Skåtøy i Kragerø som kunstneren beskriver i selvbiografien Folk og trold (1911) – og som tradisjonen har videreført som hovedkilde. Kittelsen nevner aldri selv Fayes sagn som inspirasjon i sitt kunstnerskap, heller ingen av samtidens anmeldere gjorde det.
Kunsthistoriker Sidsel Helliesen (f. 1944), leder av Nasjonalgalleriets kobberstikk- og håndtegningsamling, som i 1980 utarbeidet katalogen til sommerutstillingen på Blaafarveværket det året, gir en kort og fin beskrivelse av Kittelsens bruk av Fayes sagntekster i Svartedauen:
Kittelsen har benyttet flere av Fayes beretninger i sine dikt. Historien om Per Sandaker som rodde Pesta over Gjerrestadvand til Eskeland og ba om å få beholde livet i fergelønn, hvortil Pesta tar frem den store boken, spytter på fingeren og svarer «Saa sandt som jeg må over dette vand, i huj aa hej! At spare dit liv gaar ikke an, aa jøja mei! Jeg tar hvad jeg kan med lov og ret, i huj aa hej! Men du skal faa daue ganske let, aa jøja mei!» Likeledes den om den eneste gjenlevende lille jenta som ble funnet oppe i Justedalen, Rypa ble hun kalt fordi hun var sky og vill som en fugl: «Men fra hende, rypeungen, stammer der en hædersæt, fuld af store gjeve navne lige ned til vore dage.» Om gamle Knut og Thore som, alene igjen i dalen, måtte ut å søke folk for å finne bekjed om når julehelgen skulle feires og fra fjellet fikk høre det fra Kittelsens gjengivelse så kjente: «Deka deka Thole! Bake du brøuv te jole! Note ei aa dagane tvæi, solenge æ de ti jole», forteller Faye i «Svartedouven i Sætersdalen». Også den tilsynelatende så Kittelsenske og Sole inspirerte, uhyggelige og forfalne gården Mustad, med de gapende benranglene i sengene og de tusenvis av mus, har han fra Faye. Og dessuten: historien om jegeren som fant bjørnen i vinterhi i den gamle glemte «Hedals Kirke i Valders». (Helliesen 1980:10f.)
Pesta i Gjerrestad / Over sjø og elv
Fayes originale sagn om «Pesta i Gjerrestad» 1844:
Og så til Kittelsens tekst «Over sjø og elv» 1900:
Jeg har tillatt meg å spørre OpenAI om en vurdering av semantisk innhold og tekstlikhet mellom Fayes sagn og Kittelsens gjendiktning av sagnet om fergemannen Sandaker og Pesta på Gjerstadvannet. Resultatet er som følger:
Konklusjon
Skulle en norsklektor i videregående skole vurdert tekstlikhet og innhold for besvarelsen til eleven Kittelsen, ville jeg nok anta at læreren ville sagt at prosadiktet var inspirert av, men at det slett ikke er snakk om plagiat. Jeg ville nok personlig gitt denne eleven godkjent og en sekser for kreativitet i løsningen.
Ved å gjøre tilsvarende analyser for de øvrige sagnene i Svartedauen som åpenbart er inspirert av Faye, vil vi finne tilsvarende mønstre som i fergemann-sagnet, men i noe varierende grad både når gjelder tekstlikhet og semantikk.
Tusen takk for at du leste artikkelen!
Litteratur og arkivalia:
Amundsen, Arne Bugge 2002: «Fortelling og foredling. Andreas Faye som romantisk sagnfortolker». I: Arne Bugge Amundsen, Bjarne Hodne og Ane Ohrvik (red.) 2002: Sagnomsust. Fortelling og virkelighet. Oslo: Novus Forlag, s. 26–59.
Braadland, Jan Faye 2001: «Andreas Faye». I: Norsk Biografisk Leksikon, Bd. 3, s. 78f.
Braadland, Jan Faye 2005: «En familie av folkeminnesamlere på Agder». I: Aust-Agder-Arv, Årbok 2004, s. 5–46.
Braadland, Jan Faye 2019: «'Atter et Bombardement, Høistærede Præst!' Jørgen Moe og Holt seminar.» I: Holt seminar 180 år. Lærerutdanninga i Holt 1839-1877. Redigert av Ernst Håkon Jahr og Jan Kløvstad. Oslo: Novus Forlag, s. 85–94.
Faye, Andreas 1833: Norske Sagn, samlede og utgivne af […]. Arendal: N. C. Halds Bogtrykkerie. [Digital utgave 2026 (antikva) på Bokselskap.no https://www.bokselskap.no/boker/norskesagn/tittelside]
Faye, Andreas 1844: Norske Folke-Sagn, samlede og utgivne af […]. Andet Oplag, Christiania: Guldberg & Dywonkowskis Forlag [ny, utvidet 2. utgave].
Faye, Andreas 1948: Norske Folke-Sagn, samlede og utgivne af […], 3. opplag, Oslo 1948: Norsk Folkeminnelags Forlag [utg. som Norsk Folkeminnelags Skrifter nr. 63, egentlig opptrykk i latinsk skrittstil (antikva) av 2. opplag/utgave fra 1844].
Helliesen, Sidsel 1980: Th. Kittelsen. De lyse årene i Sigdal. Utstillingskatalog til Blaafarveværkets sommerutstilling 31. mai – 30. september 1980. Forord ved Kjell Rasmus Steinsvik. Aamodt: Stiftelsen Modums Blaafarveværk.
Hølaas, Odd 1941: Th. Kittelsen. Den norske faun. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
Hølaas, Odd 1945: «Theodor Kittelsens verk». I: Theodor Kittelsen i tekst, tegninger og malerier. Oslo: Gyldendal.
Jahr, Ernst Håkon 2021: Nybrottsmannen Andreas Faye. Oslo: Novus forlag.
Kittelsen, Teodor 1900: Svartedauen. Kristiania: Stenersen.
Kittelsen, Teodor 1911: Folk og trold. Minder og drømme med skizzer, tegninger og malerier. Kristiania og Kjøbenhavn: Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag.
Koefoed, Holger og Økland, Einar Økland 1999: Th. Kittelsen. Kjente og ukjente sider ved kunstneren. Oslo: J. M. Stenersens Forlag A.S.
Krogvig, Anders 1915: Fra det nationale gjennembruds tid. Breve fra Jørgen Moe til P. Chr. Asbjørnsen og andre. Med en indledning utgit av Anders Krogvig. Kristiania.
Liestøl, Knut 1949: Moltke Moe. Oslo: Aschehoug.
Moe, Moltke 1927: «Det nationale gjennembrud og dets mænd (P. Chr. Asbjørnsen – Jørgen Moe – Ivar Aasen). I: Moltke Moes samlede skrifter, utgitt av Knut Liestøl, bd. III, Oslo: Aschehoug.
Sundseth, Arnt Bryde 1941: Th. Kittelsen. En bibliografi. Med en innledning av Odd Hølaas. Oslo: Johan Grundt Tanum.
Tangerud, Åse 2015: Theodor Kittelsens bilder og diktsyklus om Svartedauen basert på A. Fayes sagn. En uhyggehistorie som tilhører hele nasjonen! Prestfoss: Lauvlia, Th. Kittelsens kunstnerhjem.
Treider, Ingrid Kittelsen 1951: Tirilil Tove. Minner om Th. Kittelsen og hans hjem. Oslo: Gyldendal.
Vidar nr. 58 21. september 1833 (P. A. Munchs anmeldelse), nr. 67 23. november og nr. 68 30. november 1833 (Andreas Fayes tilsvar).
Østby, Leif 1976: Theodor Kittelsen. Oslo: Dreyer.
Utrykte kilder:
Brevs. 32 Brev fra Kittelsen, Theodor (1857-1914) til Aubert, Andreas (1851-1913):
Brevs. 32 Aubert, Andreas 1894.05.10 NBdigital: URN:NBN:no-nb_digimanus_222448.
Brevs. 32 Aubert, Andreas 1895 4 brev. NBdigital: URN:NBN:no-nb_digimanus_222450. (Udatert brev, s. 169 [1895])
Brevs. 32 Aubert, Andreas 1895.11.22 NBdigital: URN:NBN:no-nb_digimanus_222451.
Brevs. 32 Aubert, Andreas 1897 NBdigital: URN:NBN:no-nb_digimanus_222452.
Brevs. 32 Aubert, Andreas 1899 NBdigital: URN:NBN:no-nb_digimanus_222453.
Brevs. 32 Aubert, Andreas 1902 NBdigital: URN:NBN:no-nb_digimanus_222456. [Om Tirilil Tove, 12 tegninger oversendt]
Brevs. 699 Brev fra Aubert, Andreas (1851-1913) til Kittelsen, Theodor (1857-1914)
