Bokomtale av Chevalier’en i Rundt om Drammen

En innrømmelse aller først: til nå har jeg ikke ant hvem Andreas Faye (1802-1869) var. Skjønt, hans mest kjente bok, Norske Sagn, den var jeg borti i yngre dager da jeg snuste på ulike folkeminnekilder i forbindelse med en aldri fullført hovedoppgave i historie. Uten at forfatterens navn festet seg, altså.

Den boka jeg sitter med nå heter Drammens galante Chevalier 1818–1823. Den er basert på Fayes dagbøker fra dette tidsrommet og er det første av i alt tre bind. Forfatteren er Fayes tippoldebarn Jan Faye Braadland; det store nettet kan fortelle at han i mer enn tre tiår har arbeidet med å samle inn og utgi biografisk materiale om sin forfar Andreas. Arbeidet med dagbokutgivelsene utføres for Det norske språk- og litteraturselskap.

Fayes navn er nok like sterkt knyttet til Sørlandet som til Drammen, men det var her han ble født og levde den første delen av livet. Jan Faye Braadland forteller at tippoldefaren vokste opp i Faye-gården på Bragernes – en stor tregård som lå rett overfor «Hotel Angelterre», ifølge en barndomsskildring Andreas ga ut og tilegnet sin andre kone, Octavia. Gården lå med våningshus, seilduksfabrikk og brygge ned mot elva ved Drammens park. Tidlig på 1800-tallet var dette byens travle forretningsstrøk.

Det innledende kapitlet gir en oversikt over Andreas Fayes tidlige liv og interessante innblikk i familiebakgrunnen, ikke minst faren, Christopher Fayes, posisjon som sjø- og forretingsmann.

Andreas Fayes første møte med skolenes verden var med «Mor Olas paa Kaalrabben». Faye Braadland forteller at dette var en «ren puggeskole, først og fremst beregnet på unge piker som holdt til i et av Drammens fattigstrøk». Fra høsten 1810 og i noen år bodde han hos presten Holst i Røyken og fikk undervisningen der. Holst var opplysningsprest og hadde en lang rekke ferdigheter i tillegg til teologien, også praktiske. Slik var han også kjent som den trollkyndige presten «Christian Svartsærk», forteller Jan Faye Braadland og antyder at Andreas' interesse for sagn- og historiefortelling nok fikk sitt opphav der i Røyken.

Andreas Fayes Norske Sagn kom i 1833 og var den første folkeminnesamlingen som ble utgitt her til lands. Der skriver han i forordet: «... lige fra Barndoms Dage, da jeg med levende interesse og Tro lyttede til dem, opvakte tidligen hos mig den Idee, at samle en Deel af disse Sagn, inden de ganske forstummede».

Men også dans, et lengre underholdende sitat fra barndomserindringene forteller at Andreas' mor forlangte at gutten skulle gå på dansesole hos Walcke i Drammen. Han fikk med nød og neppe fri fra presten Holst i seks uker og måtte bruke tida godt. Han fikk derfor delta i tre partier parallelt: «med Børnene paa Strømsø om Formiddagen; med Børnene paa Bragernes om Eftermiddag og med de Voxne om Aftenen; jeg dansede saaledes den hele Dag (...)». Det var «den staselige Menuet» som gjaldt. Faye som ifølge ham selv var en rask skiløper og «Herre over mine Ben» lærte «let de yndigste Pas» og ble satt av danselæreren til å gi de yngste barna innføring i trinnene. Dansen var da også viktig for å få innpass i borgerlige kretser på begynnelsen av 1800-tallet, skriver Faye Braadland.

Etter tiden i Røyken var Faye tilbake i Drammen, trolig i 1814, og ble innskrevet ved Bragernes Borgerskole, «(...) blandt en hel Del, tildels uskikkelige Gutter». Det varte ikke lenge før faren sendte Andreas og en yngre bror til Borre og presten Wettergren.

I 1816 var guttene tilbake i Drammen og begynte på den nyetablerte Drammens lærde Skole. På det tidspunktet hadde faren innsett at Andreas ikke var ment for sjølivet som ham selv, men hadde evnene sine i mer åndelig og vitenskapelig retning, forteller Jan Faye Braadland.

Andreas Fayes dagbøker ble levert i en kasse til Aust-Agder-Arkivet (nå Aust-Agder museum og arkiv) i 1971. Da hadde bøkene gått i arv i familien siden Faye døde. De er som nevnt tre i tallet. Den første ble påbegynt i januar 1818, altså av en 16 år gammel Andreas. De to første innførslene, etter en innledning, lyder slik: «1. og 2. var jeg paa Tangen hos G: Faye hvor jeg fornøjede mig med at spille Kort og lege Juleleger. 3. Var jeg Fadder til min Cousin Marius Matheus Holst. Det blev danset der, jeg holdt ut til Klokken 1 ½ om Natten.»

Slik fortsetter det, gjerne kortfattede innførsler, om stort og smått, hverdag, helg og ikke minst skole. Eksamener gjøres grundig rede for, oppgaver, fag og navn på eksaminator – og karakterene. Naturlig nok, epistlene blir litt lengre etter hvert. Den første dagboken avsluttes i august 1823, kort tid etter at Examen artium var unnagjort. I Modersmaalet skulle det leveres en Udarbeidelse. Oppgaven lød: «Hvad har Ynglingen at iagttage med Hensyn til Vanens Magt over Mennesket?».

Drammens galante Chevalier er først og fremst ei fagbok. Det innebærer at lesingen kan bli noe strevsom hvis leseren vil ha med seg alle fotnoter, 761 i hele boka. Slik må det være, og den alminnelig interesserte leseren venner seg fort til å skille mellom det som er viktig for innhold og forståelse og det som nokså lett kan skummes forbi.

Bak teksten ligger et stort og imponerende kilde- og arkivarbeid. Bøker som dette blir aldri noen storselger. Vi bør derfor prise oss glade for at det fremdeles finnes foreninger som Det norske språk- og litteraturselskap som kan bidra til finansiering av slike prosjekter – med formål å utgi «verker av særlig verdi for norsk språk, litteratur og kulturhistorie.»

Leif Ekles bokomtale fra Rundt om Drammen nr. 3 / 2025 er gjengitt med tillatelse fra forfatteren og kan lastes ned i PDF her

Signert eksemplar av boken «Drammens galante Chevalier 1818–1823» kan bestilles her