Th. Kittelsens bildeserie «Tirilil Tove» på Blaafarveværket
En nærlesning av Andreas Fayes innsamlede sagn «Tirrelil Tove og Tyvenborg» (1844), parret med noen elementer fra Johan Sebastian Welhavens «Lokkende toner» (1860) har vært et utgangspunkt for Kittelsens bildeserie «Tirilil Tove» (1900), men seriens innhold avgrenses ikke til dette. I Tirilil Tove er Kittelsen langt mer en billeddikter enn en illustratør, og som billeddikter kan han både være åpen og dunkel, slik en nærlesning av serien kan antyde.
De tolv originale bildene i serien er langtidsdeponert hos Blaafarveværket, og danner grunnstammen i sommerutstillingen «Alle snakker om skogen», som vises fra 11. mai til 22. september 2024. Der får Kittelsens bilder selskap av en rekke forskjellige norske kunstnere, deriblant J.C. Dahl, Thomas Fearnley, August Cappelen, Lars Hertervig, Peder Balke, Frits Thaulow, Henrik Sørensen, Astri Welhaven Heiberg, Thore Heramb og Jakob Weidemann.
Innledning
Det er en skog som fullstendig omslutter betrakteren som Theodor Kittelsens har skapt i serien Tirilil Tove. Heller ikke kvinnen som blåser på en lur forstyrrer Den Store Stillheten. Til sin venn Andreas Aubert skrev Kittelsen at han gjerne ville at serien skulle ha noe av hans hjertelag i seg (juli 1900). Det er en serie som er bestilt av kunstsamleren- og mesenen Olaf Schou, som noen år tidligere hadde kjøpt og skjenket Nasjonalgalleriet Kittelsens serie Jomfruland. Kittelsen takket for bestillingen i et åpenhjertig brev (16/4-1900), som også avslører kunstnerens inderlige glede over naturen. Han skrev rett ut at «var jeg ikke saa glad i Naturen, i hver Blomst – i hver Bæk – saa neimen om jeg orket det. Men Naturen er en herlig Tröst». Dette ble skrevet ved forrige århundreskifte, men kan gjerne leses som et frempek på et moderne natursyn. Uten kjærlighet til naturen står vi emosjonelt forkvaklet tilbake.
Det synes naturlig for Kittelsen å arbeide i serier. På våren 1900 viste han for første gang de 12 helsides bildene til Svartedauen, som sammen med et stort antall vignetter ble utgitt i bokform senere og serien Soria Moria Slot, med sine 12 oljemalerier. Også Kittelsens tidligere utførte illustrerte diktning – som Fra Lofoten, Troldskab, Har Dyrene Sjæl?og Fra Livet i de Smaa Forholde vitner om kunstnerens interesse for å utdype et tema gjennom flere motiver og tekst. Tirilil Tove må ha modnet på kort tid for Kittelsen. Allerede i takkebrevet skimtes noe av stemningen som finnes i serien, når Kittelsen beskriver sitt nye hjem Lauvlia og naturen omkring det: «... Tiuren leiker oppe i den mörke Granskogen, – det lukter af Bjørnen derinde og nede i det svarte vandet ligger Nökken og titter om kvælden». I serien møter vi bjørneduft, tiurleik og mørk granskog. Selv om vi ikke ser Nøkken kan vi være sikre på at den ser oss. Serien ble utstilt på Blomqvist i november 1900.
Presentasjon av bildeserien
Kunsthistorikeren Signe Endresen har i forbindelse med utstillingen arbeidet med å sette bildene i rekkefølge, og kommet med en nummerering som har vært skjult bak innrammingen, men som synes å være Kittelsens egen. Denne ble publisert i katalogen til denne utstillingen, og verkene vist i den rekkefølgen. Kittelsen har bevisst brukket opp en kronologisk fortellerstil, men således poengtert sterkere at det finnes tilstander som ikke avgrenses av tid, deriblant mennesket og menneskets plass og forhold til den omkringliggende naturen.
Gjennom de tolv motivene er det flere som direkte kan knyttes til Faye og/eller Welhaven, men også noen som knytter seg mer til generelle naturstemninger, og da gjerne av en natur som ved første øyekast oppleves som vidunderlig, men sjelden uten at et mørke er nært.
Bildeserien gjengis med tillatelse fra Blaafarveværket, og gjennomgås hver for seg nedenfor:
1. Der fløi en Fugl over Granehei, som synger forglemte Sange
Fjellet Tyvenborg ligger mellom Soknedalen og Ådalen i Ringerike. Fjellet er tilgjengelig fra nordsiden, mens ellers er det stupbratt. Rester av en gammel bygdeborg finnes idag bevart bare som en fortelling, men en gang skal fjellet ha vært befolket av tjuvpakk. Hos Faye kan vi lese om hvordan disse ikke bare stjal fredlig gressende fe, men også en gang tok gjeterpiken med seg. Kittelsen setter anslaget for sin historiefortelling med fuglen som flyr over graneheiene, og synger sanger som for lengst er glemt. At vi ikke kan vite når det hendte, men allikevel være sikre på at fortellingen er bevart av fuglene, setter stemningen.
2. Op under Fjeldet toner en Lur
Gjeterpiken prøvde først å støte ut en vise gjennom luren, men ifølge Andreas Fayes nedtegnelse av sagnet om Tirrelil Tove og Tyvenborg, så var røverborgen altfor langt unna folk, og dessuten var det vanskelig å forstå meningen av visen. I bildet opptrer da spillet nærmest på samme måte som hvordan skriket gjennom naturen opptrer i Munchs Skrik. Komposisjon og bruk av virkemidler er forskjellig, men det dramatiske øyeblikk nært besletet. Mens Munch lar det maskelignende fjeset brøle mot betrakteren, har Kittelsen latt den kvinnelige lurspilleren vende seg bort fra oss, med det resultat at vi ikke kan høre hennes klagerop gjennom luren og heller ikke komme til unnsetning. Vi er ved hennes side, like fortapt som hun er. Op under Fjeldet toner en Lur har i seg maktesløsheten ved ikke å nå frem. Samtidig har bildet i seg en kraft og en styrke, ved jenta på fjellet som blåser i luren så det uler gjennom dalsøkkene, selv om hun forstår at hennes rop er fånyttes. Et pågangsmot som reflekterer datidens streben etter å forme en nasjonal identitet.
Kittelsen arbeidet sjelden ved hjelp av modell, men som kvinneskikkelsen i denne serien har nok fru Inga Kittelsen vært benyttet. Det samme gjelder seriens siste motiv, «Tirilil Tove».
3. Tolv Mand i Skoge
På mange måter må 1900 ha vært et svært oppjaget år for Theodor Kittelsen, med to store serier – eventyrserien Soria Moria som bestod av 12 oljemalerier som ble kjøpt av Nasjonalgalleriet og Tirilil Tove som ble kjøpt av Olaf Schou – og et omfattende illustrasjonsarbeide for Theodor Caspari med hans Vintereventyr, i tillegg til flere utstillinger både på Blomqvist og andre steder. Dessuten leverte han illustrasjoner til utgivelsen av Selands sagn, Folkebladet, Jul 1900, Julehilsen, samt at hans eget forfatterskap økte med noen adspredte bidrag til periodika, i tillegg til at Svartedauen endelig ble publisert.
Hva Kittelsen utrettet i dette kalenderåret var betraktelig. Ikke bare i kvalitet og kvantitet, men også med et bredde i uttrykket. Kittelsen anno 1900 var en kunstner som behersket mye, ja nær sagt alt. I Morgenbladet (16/12-1900) pekes det allikevel på et særpreg ved en kunstner som Kittelsen, som virker å være tilstede hele tiden:
I enhver Kunstners Personlighed findes der en Egenskab, der enten af Oprindelse eller gjennem Udvikling frem for alle andre er blevet stærk og særegen for ham. Denne Egenskab kan ligge i Overfladen af hans Personlighed, eller den kan bunde dybt i hans Væsens Inderste - det vil altid være den, der giver hans Verk dets særlige Karakter, skiller det ud fra alt Andet, skaber hans Stil …
Den lave høstsolen gjennom trærne skaper en ramme rundt de skremmende røverne, som med stadig svakere silhuetter forsvinner inn i skogen, der de hører hjemme. Den eneste som vender seg mot oss har et truende blikk og bærer en spikerklubbe i hånden.
4. Langt langt borte i Skoge
Tirrelil Tove
Tolv Mand i Skove,
Vesla Baana dænge de,
Buhund hænge de,
Bjælle Kua binde dem,
Store Stuen stinje dem,
Mei vil dem voldtae
Langt op under Fjeldet i Skove
I denne sammenhengen er stedsangivelsen av betydning. Mens samfunnet hadde sin orden, ser vi at de tolv røverne har tilholdt «langt oppunder fjellet i skogen» og slik blir skogen også en ramme omkring det usivilserte livet.
5. Der ligger Tjærnet i Svartebudalen
Gjennom serien velger Kittelsen ikke bare å slippe det opprinnelige sagnet av syne, for å billedlig dikte seg inn i opplevelsen, men også stedet har endret seg og blitt et konkret sted i kunstnerens nærhet. I Svartebudalen i Sigdal har han også tegnet Nøkken, etter påskriften i tegningen å dømme «efter Naturen» (Blaafarveværkets samling). Selv om ingen undervannsmontre kommer til syne her, så er det ikke utenkelig at noen kommer til syne. Det stille vannet der nøkkerosene flyter er tilstrekkelig fortellende til å minne oss om at Nøkken kan dukke opp når som helst.
Denne mystikken ble et motiv Kittelsen gjentok i flere sammenhenger, både der figuren kommer til syne – først i boken Troldskab, utgitt i 1892. Dette er den mest kjente, som ble gjentatt som et gedigent oljemaleri i 1895 og to mindre arbeider i blandingsteknikk i begynnelsen av 1900-tallet – eller som antydning, som i Jomfruland-serien fra 1893. Som i så mange av Kittelsens motiver med vann er kombinasjonen av den avbrutte horisonten og naturen som speiler seg i vannet av stor betydning for vår opplevelse av bildet. Våre øyne trekkes nedover mot det uvisse i vannet, tegnet med stor presisjon. Som fortellergrep anvender Kittelsen her antydningen, der alt som hører Nøkken til kommer til syne, bare ikke skikkelsen selv. Det kan være verdt å granske litt grundigere hvorvidt det ikke var slik at en form for folketro var reell og en annen var artige historier til ettermiddagskaffen. Welhaven kan fortelle om menneskers opplevelser av huldrer, å bli bergtatt etc. på Ringerike, og poengterer at halen (og andre underlige kroppsdeler knyttet til huldren) ikke ble nevnt av hans informanter.
6. Bamsen sover i Blaablyngen
Kittelsens datter Ingrid har i sin memoarbok Tirilil Tove fortalt om bjørnespor som ble sett ikke så langt unna gården Sole i Eggedal, der familien bodde fra 1896–99. En bjørn måtte også bøte med livet. Da benyttet Kittelsen anledningen til å tegne bjørnen, som grunnlag for et oljemaleri han utførte i 1898. Til Tirilil Tove-serien ble motivet gjentatt. Visstnok skal blåblyngen være en sammentrekning kunstnerens barn brukte når de snakket om «blåbærlyngen».
7. Elgen kommer for Törsten at slukke
Igjen er det noen stofer fra Welhavens dikt som skaper motivet:
Jeg kom til skjulte Kilder og Kjern,
hvor Elgene Tørsten slukke;
men Fuglesangen lød endnu fjern
som Nyn mellem Vindens Sukke
Det er med varsomme steg elgen beveger seg mot vannet, som om skogens konge var redd for å forstyrre skogens ro. Når viser elgen en slik varsomhet? Det er tydelig at den er klar over at den ikke er alene. Samtidig ser vi at Welhaven plasserer denne scenen som foregående blant «skjulte kilder og tjern», så et hyppig nærvær av mennesker har i alle fall elgen ikke vært vant til. Også her vil jeg tro det litt sumpaktige vannet peker mot en underjordisk verden.
8. Troldfuglen basker og slaaes Derinde
Trollfugler hadde ofte formen av tiur, men var av de underjordiske. Alminnelige børseskudd bet slettes ikke på dem, om vi skal tro overleverte fortellinger. Trollfugl er et uttrykk for en skoglig mystikk, der ikke alt er som det virker ved første øyekast. Kan det være en kamp mellom de underjordiske og de jordiske som utspiller seg rett foran øynene våre? I dette bildet hviler et nærvær av det uvirkelige.
Selv uttalte kunstneren at det er ikke «Effektstederne i Naturen, jeg bryder mig om. – Det er det mystiske Drag i den, det stille, det hemmelighedsfulde. Det er denne Følelse: ‘Tag dine Sko af; thi det Sted, du staar paa, er helligt’.»
9. Det rusler og tusler rasler og tasler
Da Kittelsen døde i 1914 skrev Morgenbladet (22/1-1914): «Det var en ærlig, oprindelig Følelse i al hans Kunst. Jo mere man fordypet sig i den, desto længere lokkedes man ind i dens Eventyrverden». Dette er et eksempel på et bilde som har en slik lokkende effekt. Som tittelen også antyder, så er vi aldri alene i naturen, det er et stort flettverk av vesener – både de vi må tro på, og de vi kan tro på – som omslutter oss uansett hvor vi er. Iblant ser vi ikke skogen for bare trær.
I “Det rusler og tusler rasler og tasler” er det en stor rotvelt vi ser ligge i måneskinn, samtidig som vi ser hvor lett en rotvelt blir et vandrende troll så snart mørket har senket seg.
10. Blege Taager vandrer over Vandet
Dagsavisene inneholdt langt mer kunststoff ved forrige århundreskifte enn idag, og Morgenbladet skrev like gjerne om utstillingen over to dager – både ved åpning og før avslutning. Den 20. november 1900 heter det om Kittelsen:
Han har en forunderlig Gave til at faa frem det Mystiske, hemmelighedsfuldt betagende i vort Lands Natur, – og ofte skjønner man ikke, hvori Virkningen stikker, man ved blot med sig selv at den er der. Nøgternt og stilfærdigt, tilsyneladende med fuld og ægte Realisme, gjengiver Kunstneren et Landskab med Skog og Mark, med blinkende Tjern eller Fjernsyn mod blaanende Aase, i halvlys eller Taage, men kanske ogsaa i fuld Belysning, i fine Linier og sit Lys fuldt ud saadant, som man kunde se det fra en anden Malers Haand uden at mærke noget Særegent ved det, medens det her er, som om Naturens digtende Magt forener Billedet med noget Eget, Betagende.
Avisen fremhever her to kvaliteter, som begge er blitt sammenvevd ved Kittelsen: hans evne til å hente frem det hemmelighetsfulle fra naturen, og at dette ikke er en hvilken som helst natur, men den norske. Denne norskheten i hans motiver har sine røtter i en inderlig naturobservasjon, men i sitt uttrykk har bildene også nyttiggjort seg datidens kunstneriske strømninger, som for eksempel den europeiske jugendstilen eller japonismen.
En forskjell mellom Kittelsen og andre kunstnere i tiden kan kanskje ligge i hans evne til å oversette internasjonale trender til et godt forståelig norsk. Som i dette bildet her, der tåkedotter blir personifisert – tittelen lar oss vite at de vandrer over vannet, som om deres vilje ikke var underordnet meterologiske forhold, men tvert om hadde deres eget liv å leve preget av små og store gjøremål. Som så ofte hos Kittelsen er det fruktbart å se bildet mer enn en gang. Også i “Blege Taager vandrer over Vandet” ser vi hvordan refleksjoner i stille vann er medskapende i skogsmystikken.
Ikke mindre enn fem av bildene i serien har slike refleksjoner, alle malt fra et forsiktig fugleperspektiv. Hva betyr egentlig en slik speiling? For Kittelsen var det et billedmessig grep han ofte benyttet i forbindelse med nærværet av det mytiske, som for eksempel Nøkken. Det er også refleksjoner å se i hans mer åpne landskapsmotiver, men der er gjerne himmelen fortsatt synlig over oss, og refleksjonene fremstilt som en sammenhengende masse. Unntak fra et generelt mønster finnes nok antakelig, men ofte lar Kittelsen det stillestående vann romme et mystisk element. I et bilde som “Troldfuglen basker og slaaes derinde” fungerer vannpytten med sine refleksjoner nærmest som en kanal som leder inn i en parallell verden hvor de underjordiske har sitt tilhold. Begrepet “Trollfugl” er også brukt av Asbjørnsen. Det er også av betydning at man har trollfugl entall i et basketak, og ikke trollfugler eller trollfuglene. At det foregår en kamp av kosmiske dimensjoner kan man ane.
11. Men fjernt og ensomt lyder Fuglens Sang
Da en av røverne ville gifte seg – ifølge Faye – så foreslo den snarrådige gjeterpiken at hun kunne dra ned til gården Oppen og stjele brudesølvet. Piken lovet å ikke snakke med et menneske, og i sagn og eventyr holder man gjerne hva man har lovet. I alle fall nesten. Hennes plan om å røpe røvernes tilholdssted blir nemlig forkynt for skorstensstøtten, og husbonden på Oppen overhører dette.
For å vise vei til røverboligen så tok jenta med seg et tøystykke. Dette skar hun opp små biter av, silk at husbonden og hans folk kunne følge sporene opp.
I løpet av bryllupskvelden drakk røverne såpass friskt at de til slutt sovnet. Røverne bodde på toppen av en fjelltopp, med bare en ankomstvei. Da godtfolket gikk til angrep på det søvn- og alkoholdrukne røverfolket, så hadde ikke røverne annet valg enn å flykte – utfor stupet. Men av hevnlyst tok en av dem tak i gjesterpiken, for å dra henne med ned. En snarrådig husbonde skar da av henne forkledet, så jenta ble reddet.
12. Tirilil Tove
Det er en Række Akvareller, hvor Kittelsen giver sin Natursymbolik et Stemningsfuldt og vakkert Udtryk. Ensomheden i de dybe Skove, Stilheden og Præget af at være langt, langt borte fra Mylder og Menneskevrimmel hviler over dem alle.
Sittende på en stein med hodet støttet av hendene ser vi gjeterpiken. Hjelpeløsheten skaper et vemodig utttrykk. Langt, langt borte i skogen kan også ensomheten være påtagelig.
Avslutning
Idet vi har fulgt Kittelsens serie i den rekkefølgen han ønsket, så ser vi en historie uten noen slutt, mens Fayes sagn lar røverne bøte med livet og jenta bli fri. De dramatiske øyeblikkene fra sagnet har Kittelsen unngått, og bryter da med sitt mønster fra Svartedauen, som utnytter skrekkpotensialet til fulle. Men den antydende fortellingen åpner også opp et helt annet rom for betrakterens opplevelser, og så ledes blir den ikke bare et minneaktig bilde av et sagn som mange mennesker i Kittelsens samtid kjente, men også fortellingen om oss selv. Mye er endret siden Kittelsens tid, men seriens aktualitet synes ikke å ha forsvunnet. Den bevissthet vi har omkring skogen i vår tid har en resonans i Tirilil Tove.
«Det er det at jeg gjerne vil ha noget af Hjertelaget mit i det som Schou skal ha,» skrev Kittelsen til Andreas Aubert sommeren 1900. Kunstsamleren Olaf Schou takket ved å omtale Tirilil Tove som «fint tænkt og fint følt serie af Tegninger», der det «er virkelig mystikk og skovpoesi»:
«De er og blir Digter i alt De tar fat paa og lurer nok noget rart ud af vinteren en vakker Dag – eller kanskje en styg Dag».
Gjennom de første årene av 1900-tallet skulle Schous forutsigelse bli til virkelighet. Kittelsen regnet seg snart som vår fremste skildrer av snøen, florlett og iskald som den kan være i friske omgivelser. Og det var ingen stygg dag.
Theodor Kittelsen er definitivt en av våre mest folkekjære kunstnere, men forskningen på hans kunstnerskap er foreløpig begrenset. Denne serien har mange motiver som kan være åpne for flerfoldige tolkninger. Det er viktig å møte denne serien med en åpenhet, der man både kan se de lyriske kvalitetene som formidler gjennom bildene, så vel som mer sammensatte perspektiver. Gjennom Kittelsens korrespondanse – og hans publiserte selvbiografi Folk og Trold – lar aldri Kittelsen seg selv komme til orde som en kommentator til eget kunstnerskap. Mens serien Svartedauen, som i stor grad bygget på Faye, hadde en tekst som ved siden av billedmaterialet formidlet en historie, så er Tirilil Tove med sin rikdom av mulige tolkningsmuligheter fortsatt et verk å gjenoppdage, enten med 1800-tallets optikk eller vår egen.
Anvendt litteratur
Endresen, Signe. «Skogens ambivalens og Theodor Kittelsens Tirilil Tove», i Alle snakker om skogen. Utst.kat. Blaafarveværket 2024
Faye, Andreas. Norske Sagn 1833; 2. utgave Norske Folke-Sagn 1844 (gjenutgitt som Tredje opplag. Oslo: Norsk Folkeminnelags Forlag, 1948).
Skre, Arnhild. Th. Kittelsen. Askeladd og troll. Oslo: Aschehoug & Co., 2015
Welhaven, Johan Sebastian. «Vassdrag og skovmarker» (1851), i Ingard Hauge (red.). Johan Sebastian Welhaven. Samlede verker. IV: Prosa. Oslo: Universitetsforlaget, 1992
Welhaven, Johan Sebastian. «Lokkende toner», fra En Digtsamling (1860), i Ingard Hauge (red.). Johan Sebastian Welhaven. Samlede verker. II: Dikt. Oslo: Universitetsforlaget, 1990
Østby, Leif. Theodor Kittelsen. Dreyers Forlag, 1976
Vedlegg:
Sagnet «Tirrelill Tove og Tyvenborg» av Andreas Faye (1844)
Mellem Sognedalen og Aadalen paa Ringerike lig ger et høit Fjeld, som har Navnet Tyvenborg, fordi Tyve og Røvere, for nogle 100 Aar siden, havde deres Tilhold der, da kun en eneste brat Sti gaaer op til det og det der for ikke er let tilgjengeligt. Denne Borg gjorde de endnu sikkrere ved en Muur, og Vand fandtes ogsaa deroppe, saa de nok kunde holde sig, om de bleve angrebne. Til Underhold stjal de Fæ, der græssede paa de omliggende Aaser. Engang førte de tilligemed en heel Deel Kreaturer ogsaa Gjæterpigen selv bort, og bragte Alt op paa Tyvenborg. Pigen var fra Gaarden Oppen, men fik ikke Lov til at forlade Røverkulen igjen. Hun tænkte og tænkte nu med Angest paa hvorledes hun skulde slippe bort og saa digtede hun denne Vise:
"Tirrelil Tove
Tolv Mand i Skove,
Vesle Baana dænge de,
Buhund hænge de,
Bjælle Kua binde dem,
Store Stuten stange dem,
Mei vil dem voldtae
Langt op under Fjeldet i Skove."
Denne prøvede hun paa at støde ud i sin Luur, om Nogen kanskee kunde høre hende, men det var for langt fra Folk og desuden var det ikke saa let at forstaae Meningen af Visen. Da hun ingen Hjelp kunde faae paa denne Maade, og en af Tyvene imidlertid vilde gifte sig med hende, fandt hun paa et nyt Raad. Hun holdt gode Miner og lod som hun fandt Behag i denne Levemaade. Men Dagen før Brylluppet sagde hun, at hun vilde gaae ned til Oppen og stjele Brudesølvet, som var der og anden Stads. Det tillode Tyvene, naar hun bare ikke talede til noget Menneske, og det maatte Pigen sværge paa. Da hun om Natten kom til Oppen, tog hun intet andet med sig end et Stykke Lærred, noget rødt Tøi og en Sax; heller ikke talte hun til noget Menneske, men da Husbonden vaagnede, fortalte hun Skorsteensstøtten hvorledes Alt var gaaet til og sagde, at hun, eftersom hun gik op efter Veien igjen, vilde klippe op smaa Stykker af Lærredet og det røde Tøi, saa hvem som vilde kunde finde frem gjennem den tykke Skov op til Bjerget og naar de saa havde drukket sig fulde i Brylluppet og vare faldne i Søvn, vilde hun til Tegn hænge ud et hvidt Forklæde. Alt dette laa Manden og hørte paa, men hun sagde ikke et Ord til ham men Alt til Skorsteensstøtten. Derpaa gik hun igjen og Husbonden og nogle af Naboerne snege sig uformærket efter hende bort under Fjeldet. Da saa Pigen flaggede med Forklædet, stormede Bønderne op efter Stien. Tyvene vaagnede ved Støien og da de saae, at de ikke kunde slippe bort, styrtede de sig ned over Fjeldstupet; den ene af dem, som forstod, at Pigen var Skyld i Overfaldet, greb hende i det hvide Forklæde og vilde drage hende med, men i det samme skar Husbonden Forklædsbaandene over med sin Tollekniv og nappede hende tilibage, saa Røverne blot fik Klædet med sig. Mundtl. og meddeelt, conf. Top. Journ. 30, 184.
Anm. Den paa flere Steder i Landet bekjendte og af Jeterpigerne saa yndede Sang om Tirrelil Tove gjenfinde vi deels saaledes, deels med nogle Forandringer og under andre Omstændigheder paa flere Steder. I Drangedal henføres Sagnet til Asjerfjeldet i Hemsø Skov. Den bortførte Pige hedte Asjer, hendes Husbonde paa Hemsø Tove. Hun søgte at give sig tilkjende ved at spille Visen gjennem et Trillehorn ɔ: et Horn med Huller paa Siden; men Røverne bleve saa forbittrede, at de myrdede hende for ei at røbes ved hendes Spil. I Trysild lyder Sagnet saaledes: Paa et Sted, som kaldes Stavburs-Eggen, hvor Spor af Bygninger findes, boede efter Sagnet en formuende Mand, der hedte Tille Tove. I hans Fraværelse blev Gaarden overfalden af en Røver bande. Hans Hustru, som var hjemme, skal have meddeelt sin Husbonde, der var ude ved Kirken, Efterretning om Overfaldet i følgende Stropher:
Tille, Tille Tove:
Tolv Mand i Skoge,
Bjeldkua binde de,
Stor-Oxen stinge de,
Gjelt-Pilten sprenge de,
Naut-Hunden hænge de,
Mit Bu vil dem bortta,
Mei vil dem med sei ha;
Je har inte Skoa paa Fotum
Tove min!
(Top. Journ. 13, 80).
Da denne yndede Sang er reen Nationalsang, kan et Par Variationer fortjene en Plads.
I Ombli i Raabygdelauget:
Tir lir Taavi
Tolf Mand i Skaagi
Store Stutin stinge dei
Bjølle Kyra binne dei
Hundane hengiar dei
Juringen dængiar dei
hængier Bjølla up i Træ
stjel bort Bondens bufæ.
I Nordfjord:
Tiljeri Tove
Tolv Mand i Skove
Tolv Mand ere dei
Tolv Sværd bære dei
Bohunden bønde dei
Store Stuten stingje dei
Gjetle-tulen dængje dei
Me, me, me, me
Vil de føre laangt ut af Lande.
I Vidar No. 58 gjøres opmærksom paa Sagnets høie Ælde af de tydelige Spor af Rimbogstaver, som findes i Visen f. Ex. Tirrelil Tove, Tolv; Bohunden, Bønde; Store Stuten Stinge. Sagnet om Tille Tove findes ogsaa i Sverige, see Afzelius 2, 75.
Diktet «Lokkende Toner» av Johan Sebastian Welhaven (1860)
Der fløi en Fugl over Granehei,
som synger forglemte Sange;
den lokked mig bort fra slagen Vei,
og ind paa skyggede Gange.
Jeg kom til skjulte Kilder og Kjern,
hvor Elgene Tørsten slukke;
men Fuglesangen lød endnu fjern,
som Nyn mellem Vindens Sukke:
Tirilil Tove,
langt, langt bort i Skove!
Jeg stod i Birkenes høie Sal,
mens Midsommerdagen helded;
der tindrede Dugg i dyben Dal,
det skinned som Guld af Fjeldet.
Da bæved Lunden, da lød det nær
som af en susende Vinge,
og grant jeg hørte fra Fjeld og Trær
de lokkende Toner klinge:
Tirilil Tove,
langt, langt bort i Skove!
Der fører en Sti saa langt af Led
til Lien, hvor Fuglen bygger;
der stemmer den op hver Sang, den ved,
i dunkleste Graneskygger.
Men om jeg aldrig kan vinde did,
jeg kjender dog Lokkesangen,
hvor sødt den kalder ved Sommertid,
naar Kvelden har dugget Vangen:
Tirilil Tove,
langt, langt bort i Skove!
