På Blaafarveværket vises denne sommeren kunstutstillingen «Mellom to Verdener» som Sandra Lorentzen og jeg har vært kuratorer for. Utstillingen står frem til 25. september 2022 og handler om norske billedkunstnerens tolkninger av det overnaturlige, og spenner seg tidsmessig fra Adolph Tidemands folkelivsskildringer i 1840-årene til Einar Bergers møter med samisk sjamankultur i etterkrigstidens Norge. I utstillingen viser vi 89 verker, av 38 norske kunstnere. Hovedtyngden av utstillingen er lagt til årene omkring forrige århundreskifte, og mange av kunstverkene henter sin inspirasjon fra Andreas Fayes innsamlede sagnmateriale fra 1833.
Figur 1. Helleristningene i Herand ved Jondal, Ullensvang

Innledning

Iblant spiller tilfeldigheter en rolle. Da jeg mottok den hyggelige invitasjonen til å bidra med et innlegg på Faye-bloggen befant jeg meg fysisk og mentalt i en helt annen tidsalder, stilt ansikt til ansikt med helleristningene i Herand ved Jondal i Ullensvang kommune (Figur 1). Der opplevde jeg et materiale så uttrykksfullt utført, men likevel uten å gi noen ledetråder i hvordan man kan forholde seg til det. Det er et langt sprang fra den yngre bronsealder til forrige århundreskifte, men som opplevelse har ikke klokkens utrettelige fremferd noen innflytelse. Rekkefølgen av opplevelser står oss nokså fritt, og helleristningene kan gjerne ha vært på en stein i mange tusen år før noen egentlig får øye på den. Og dette er vel ikke anledningen man skal ha til å lure på verken hvorfor de engang ble tegnet, eller når de mistet sin interesse slik at glemselens slør la seg over dem og muliggjorde at mennesker i tiden svært tett opptil vår egen kan oppdage denne bergkunsten igjen. Idet den gjenoppdages – etter all tid som er passert i mellomtiden – har vi ikke lenger noen mulighet til å forstå hva den forestiller. Noen personer kan selvfølgelig ha vel funderte teorier, men det er ikke det samme på noe vis. Flerparten av hemmelighetene i skriftløse samfunn har de beholdt i sin tid.

Hvordan Theodor Kittelsens har anvendt Andreas Fayes samling av norske sagn er allerede påpekt av flere, senest av kunsthistoriker Vibeke Waallann Hansen på denne bloggen. Det er ikke ment som et forsøk på degradering av den kunstneriske gjerningen når man påpeker at det finnes et tekstforelegg, for i dette ligger det overnaturliges virkelighetstroskap. Flere av Kittelsens billedserier – som «Troldskab» (1887-92), «Svartedauen» (1890-1900) og «Tirilil Tove» (1900) – har i vesentlighet hentet sitt innhold fra Fayes innsamlede sagn.

Et århundre på jakt etter en standard

Det å gjenoppdage historien og dens små eller store håndgripelige spor var typisk for tiden hvor Andreas Faye hadde sitt virke. De publiserte samlingene var vel også å regne innenfor 1800-tallets folkelesning. Dette har endret seg, og selv for øvrig godt utstyrte hjem kan ofte være foruten Fayes sagn. Vi kan ikke spekulere i hvorfor Fayes bøker ikke lenger har et så stort publikum, men selv ved å bla igjennom 1948-utgaven ser vi at årsaken deri ikke ligger i selve teksten. Den litt knappe stilen Faye anvendte har kanskje en historisk patina, men begraves ikke under sin egen tids koloritt.

Den siste halvparten av 1800-tallet var innenfor billedkunsten preget av en vilje etter en realistisk gjengivelse av verden, selv om definisjonen av realisme var mangslungen og debattert. De kunstnerne som grep et «overnaturlig» stoff må ha stått overfor helt særegne utfordringer. Hvorvidt troll finnes eller ikke kan være et spørsmål med delte meninger, men utseendet på et troll virker det å være stor enighet omkring. Det er nokså forunderlig, men årsaken ligger i de forutgående tekstene, som med så stor presisjon har beskrevet hva man ikke kan se at det virker som det nærmest bare er å avtegne modellen.

Til forskjell fra med helleristningene jeg nevnte innledningsvis, der vi ikke har noen aning om hva vi skal lete etter, så er den overnaturlige verden svært ofte lett gjenkjennelig allerede før vi ser på den.

Kittelsens Hulder

I utstillingen viser vi Hulder (Figur 2) som ble tegnet til Reidar Müllers eventyr (1905). Hulderen spør: «Går du her og setter opp feller for reven min, du?» Med en replikk manes en hel historie frem. Der grep Kittelsen det dramatiske øyeblikk! Det er nyttig å sette opp feller for å hindre reven i å forsyne seg på gården, men det ble nok ikke satt opp flere feller den dagen. Visstnok skal huldrer, ifølge Faye, være særlig interessert i å danse med unge og vakre menn. Ser vi på Kittelsens bilde, så ser vi en skjønnhet de færreste kan si nei til. Legg spesielt merke til hvordan håret og den folkedraktkledde kroppen er fremstilt integrert i naturen. Hos Kittelsen er huldra både i naturen og av naturen.

Slike vakre, unge kvinner med hale er som kjent ikke mennesker: «Gild jente er hun sjøl, bare hun ikke havde den stygge korumpen; men den ved hun som oftest at gjemme saa godt, at det er umuligt at skjene hende fra et andet kvindfolk», skrev Kittelsen i Troldskab.

Figur 2. Th. Kittelsens Hulder, 1905

Likevel må vi få lov å spørre oss selv. Hvordan kjenner vi igjen en Hulder? Isolert sett forestiller ikke bildet en kvinne med noen dyrehale. Iblant får vi la tankene flyte videre, der bildet i seg selv stopper. Også Faye lot oss vite at Huldrene ikke alltid var like lette å få øye på: «Naar hun kommer blant Mennesker, hvis Selskab hun gjerne søger, saa skjuler hun sin lange rumpe omhyggelig». Vår egen fantasi blir ikke mindre viktig i hovedverket Da Huldra forsvant fra 1908.

Forsvunnede Huldrer

Blaafarveværket har siden 1980 arbeidet med Theodor Kittelsens kunst. Dette har foregått både ved å lage utstillinger, ved å hjelpe andre å lage utstillinger og ved å samle på originalkunst av Kittelsen. Vår egen samling er permanent utstilt på Kittelsen-museet på Koboltgruvene, med en rekke utlån til utstillinger i inn- og utland. Etter hvert har vi bygget oss en større database med eier- og utstillingshistorikk om Kittelsens kunst. Mens enkelte bilder med stor presisjon kan føres tilbake til kunstneren, er andre synlige i perioder og mangler kanskje både en begynnelse på sin historie og en ajourføring av informasjon. Det er ett hovedverk som det bare har vært gjort et lite notat ved, og det er det hele. To bokstaver og to tall. En referanse til en offentlig visning som foregikk noen uker en mannsalder tilbake. Da har man ikke mange holdepunkter for å finne verket, og sannsynligheten for at man ved en tilfeldighet dumper over et hovedverk av Kittelsen, som i prinsippet kan befinne seg hvor som helst i verden, er liten. Men det er alltid noen som vet noe man selv ikke vet, og det var til hjelp for oss denne gangen.
Figur 3. Th. Kittelsen: Da huldra forsvant, 1908

I likhet med mange andre viktige eventyrmotiver fra Th. Kittelsen ble Da Huldra forsvant (Figur 3) først tegnet til Reidar Müllers eventyr (1905), før Kittelsen tre år senere utførte motivet i blandingsteknikk i stort format.

 Da Huldra forsvant fremstiller det mest dramatiske momentet. Den unge gutten har fått øye på Huldra, og ikke før er han kommet henne nærmere, så forsvinner hun. Ifølge Andreas Faye kunne Huldra «skabe sig om til den veneste Pige og lokker Gutterne med Guld og grønne Skove ...» Hva som foranlediget at huldra forsvant, forteller ikke bildet. Et gudsord har de visstnok alltid foraktet.

Vi ser bare tåken som siver innover, og gutten som står forfjamset igjen. At Kittelsen valgte dette øyeblikket og ikke forsøker å fremstille selve hulderskikkelsen, er en viktig del av virkningen. Faye forteller om en valdresgutt som skal ha vært forelsket i en hulder og oppholdt seg en hel måned inne i fjellet sammen med henne. Selv om han slapp ut, skal han visstnok ha sett henne igjen til stadighet. Og da var huldra usynlig for andre. Faye anvendte begrepet «halvtosset» om gutten. Så helt umerket gikk man vel ikke fra et møte med huldrene. I tillegg til skjønnhet har de visstnok ferdigheter innenfor musikken, og de behersker munnharpe, langeleik og lur. Noe særlig mer kan man vel ikke drømme om?

Gustav Wentzels overnaturlighet

Avisene var en gang fylt med stoff omkring kunst og kultur, og en interessant kilde til å nærme seg hverdagen i en forgangen tid. Ofte sier den opprinnelige mottakelsen av et kunstverk eller en utstilling langt mer om sin tid enn hva en historiker adskilt i tid og rom noensinne kan gjøre. Gustav Wentzel (1859-1927) er en kunstner der de fleste kommentatorers interesse har ligget på hans tidlige arbeider, som med stor detaljrikdom gjengir noen hverdagslige situasjoner for 1880-årenes borgerskap.

Hans bilde Fossegrimen fra 1895 viser felevirtuosen i ferd med å lokke hele sivilisasjoner ned i avgrunnen (Figur 4). Handlingen er lagt til Rjukanfossen. Faye beskrev Fossegrimen som en musikalsk slektning av Nøkken. Dette maleriet har i lengre tid vært kjent, og har deltatt på utstillinger både på Blaafarveværket og i Telemark Kunstmuseum. I søken etter noen flere opplysninger omkring bildet, så var en pendant omtalt i avisene: Huldrens buferdsnatt (Figur 5). Det har hentet sitt motiv fra dagen da dyr og mennesker igjen skal tilbake til gården, etter en lang sommer på seteren. Stjeler huldra buskapen? Hjelper hun til? Slike spørsmål forblir ubesvart. Som billedpar fremstår de som noe av det underligste som finnes i norsk kunsthistorie.

Figur 4. Gustav Wentzel: Fossegrimen, 1895
Figur 5: Gustav Wentzel: Huldrens buferdsnat, 1895

I møtet med Kittelsen er det ofte mulig å knytte en forutgående lesning av Andreas Faye som en nødvendig byggestein i hele bildet, men Gustav Wentzel har en friere omgang med teksten, og forholder seg kanskje heller til tradisjonen slik den fortsatte å opptre som muntlig overlevering. Det siste er naturligvis bare en ren gjetning fra min side, selv om det løsere båndet til tradisjonen også ble bemerket i Dagbladet (11. november 1895): «Jeg har for resten Wentzel mistænkt for at ha taget det saa temmelig let med «Sagnet» i dette Motiv; Hovedsagen for ham har været at præstere et Arbejde af glimrende, bedaarende Kolorit.»

Figur 6. Adolph Tidemand: Eventyrfortællersken, 1844

En utstilling som viser det usynlige

Det har ikke tidligere vært laget en utstilling der formålet er å vise norske kunstneres forskjellige måter å fremstille den usynlige verden på. I arbeidet som ledet frem til det endelige resultatet er mange kunstnerskap gjennomgått – med noen skuffelser, men fler overraskelser. Som en kjerne i utstillingen ligger Theodor Kittelsen, og hans tid, da norsk kunst må sies å ha blomstret i en voldsom fargeprakt. Generasjonene før hadde bidratt med en grobunn for dette. I et maleri som Adolph Tidemands Eventyrfortællersken fra 1844 (Figur 6), ser vi den muntlige fortellertradisjonens virkning, der ikke bare barna, men en hel familie lytter til en eldre kvinnes fengslende beretning. Det er tydelig at Jørgen Moes generalisering, både når det kommer til alder og kjønn omkring fortellerne, kan ha noe for seg: «De gamle Kvinder – thi gamle maa de oftes være, skal de due noget – har jeg lagt Mærke til, gjerne holde sig til Eventyr af et dybt, hemmelighetsfuldt eller gruvækkende Indhold.» Og det er vel det vi ser her, for, som Moe fortalte videre: «De gamle Gubber holde mest af og fortælle bedste overgivne, djærv-humoristiske Eventyr.» Dette maleriet gir et godt bilde av en hverdag som foregikk for lang tid siden, men som samtidig ikke er oss så fjern heller. Fortelleren har en innlevelse som smitter over på publikum, og det oppstår en opplevelse. Hva som fortelles er vi derimot avskåret fra å vite – men til forskjell fra helleristningene vi innledningsvis nevnte – så vet vi en hel del om den fortellertradisjonen der denne fortelleren virket. Vi kan takke for det arbeidet med innsamlingen og foredlingen av denne som ble gjort. Utstillingen viser at dette også har gitt et rikt stoff for billedkunstnerne (Figur 7).

Figur 7. Foto fra utstillingen «Mellom to Verdener»
Figur 8. Utstillingskatalog

Anvendt litteratur:

Andreas Faye. Norske Folke-Sagn. Tredje Oplag. Norsk Folkeminnelags Forlag, 1948. [opptrykk av 2. utg. 1844, første utgave: Norske Sagn, 1833]

Tone Steinsvik (red.), Sandra Lorentzen, Sverre Følstad, Ane Ohrvik, Knut Nærum, Inger Merete Hobbelstad, Cato Schiøtz, Lasse Hermansen Bjørnland. Mellom to Verdener. Utstillingskatalog for utstilling på Blaafarveværket 21. mai – 25. september 2022.


Illustrasjoner:

Figur 1. Helleristningsfelt i Herand, Ullensvang. Foto Sverre Følstad.

Figur 2. Th. Kittelsen: Hulder, 1905. Blyant og lavering, 35 x 22 cm. Privat eie. Foto: Grev Wedels Plass Auksjoner.

Figur 3. Th. Kittelsen: Da Huldra forsvant, 1908. Blandingsteknikk på lerret, 102 x 164 cm. Privat eie, representert ved Harald Enerud. Foto: O. Væring.

Figur 4. Gustav Wentzel: Fossegrimen, 1895. Olje på lerret, 180 x 140 cm. Privat eie. Foto: Thomas Widerberg / Blaafarveværket.

Figur 5. Gustav Wentzel: Huldrens buferdsnat, 1895. Olje på lerret, 180 x 140 cm. Privat eie. Foto: Silje Nårstad / I fokus media

Figur 6. Adolph Tidemand: Eventyrfortællersken, 1844. Olje på lerret, 57 x 41 cm. Privat eie. Foto: Blomqvist Kunsthandel.

Figur 7. Foto fra utstillingen «Mellom to verdener». Foto: Sandra Lorentzen.

Figur 8. Omslag til katalogen.

Print Friendly, PDF & Email

Legg igjen en kommentar