Denne artikkelteksten er skrevet spesielt med utgangspunkt i deler av forfatterens ph.d.-avhandling «Om denne haves intet mærkværdigt» En tekst- og kunnskapshistorisk studie av stavkirkene på 1700- og 1800-tallet som hun gjennomførte en vellykket disputas for i mars 2021. I artikkelen belyser hun den betydning brevvekslingen mellom Andreas Faye (1802–69) og maleren J.C. Dahl (1788-1857), Fayes to kirketekster i Skilling-Magazin siste halvdel av 1830-tallet og Dahls stavkirkeverk 1837 hadde for utviklingen av bygnings- og fortidsminnevernet i Norge. Bjordal konkluderer bl.a. med at «det viktigste ved Fayes to kirketekster er at Faye her ser ut til å være den første som i dansk-norsk offentlighet formulerer det man nærmest kan kalle et eksplisitt «bevaringsprogram», både for stavkirkene og for andre historiske bygninger. Og dette kan han gjøre både fordi han forstår disse bygningene som en gruppe bygninger med visse felles egenskaper og en viss verdi, og fordi han ser at de er i ferd med å forsvinne.»

Faye-og-Dahl
Portretter av Andreas Faye (t.v.) og J.C. Dahl, begge 46 år på portretteringstidspunktet.
Fayes portrett er tegnet av Dahls sønn Siegwald Johannes Dahl (1827–1902) på Holt 23.09.1848. Oslo Museum OB.02213; Dahls av den tyske maleren Wilhelm Hensen (1794–1861) i 1834. Wikimedia Commons.

«Mig har Oprettelsen af dette Selskab i høi Grad glædet», skrev Andreas Faye 24. april 1845 i et brev adressert til den da nylig opprettede Foreningen til norske Fortidsmindesmærkers Bevaring – Foreningen som i dag kalles Fortidsminneforeningen. Stiftelsesmøtet hadde blitt holdt 16. desember 1844, og brevet fra Faye var svar på en invitasjon fra foreningen i februar 1845. Den nye foreningen hadde nemlig sendt ut brev til en rekke personer rundt omkring i landet som ble ansett som mulige såkalte «commissairer», det vil si personer som var vel orienterte i spørsmål som gjaldt historie og oldsaker i Norge, og som kunne fungere som formidlere mellom foreningen sentralt og medlemmer lokalt.

At Faye ble kontaktet på denne måten av en forening med mål om å bevare norske fortidsminnesmerker, er ikke overraskende. Faye hadde som kjent også vært med å starte Arendals museum i 1832, og i flere år hadde han jobbet med å samle opplysninger både av historisk, topografisk og det vi i dag vil kalle kulturhistorisk art. Allerede på sine reiser som student i 1820-årene hadde han dessuten vært spesielt opptatt av fortidsminner. Som han skrev innledningsvis i sin beretning fra en vandring gjennom Telemark og Vestfold i 1824:

Den, som venter her at finde en Beskrivelse over Tellemarkens Mineralier, Planter, skjønne Udsigter, Producter, Indbyggernes Skikke og Sæder etc., vil blive skuffet i sin Forventning; thi Maalet for min Reise var at opfylde den behagelige Pligt, som jeg synes især paaligger en norsk Student, at bese mit Fødeland og ved den samme Leilighed faa Underretning om de Minder fra Fortiden, som endnu bevares. (Faye 1890:4–5.)

Faktisk ser vi her, i det lille ordet endnu, at han alt på dette tidspunktet har en bevissthet om hva som kan forsvinne – han er opptatt av å se de av fortidens minner som ennå er å finne.

Senere skulle Faye flere ganger komme til å uttrykke bekymring for en rekke norske fortidsminner som han mente var i ferd med å gå tapt. I Fortidsminneforeningens stiftelsesår hadde Faye dessuten i mange år brevvekslet med maleren J.C. Dahl (1788–1857) i Dresden, som både ble og blir fremhevet som en viktig drivkraft i opprettelsen av et institusjonalisert fortidsminnevern i Norge.

Figur 1: Fayes skisse av «Gaarder Kirke i Nedretellemarken 1 August 1824» i hans reisedagbok En Mindekrands fra svundne Dage. Privat eie. Foto: Kuben, Arendal.

Stavkirkenes «oppdagelse»

Nøyaktig hvilken rolle Dahl spilte i stiftelsen av Fortidsminneforeningen, er omdiskutert, men det Dahl er særlig kjent for i denne sammenhengen, er sin tidlige interesse for de norske stavkirkene som byggekunst. Med verket Denkmale einer sehr ausgebildeten Holzbaukunst aus den frühesten Jahrhunderten in den innern Landschaften Norwegens, utgitt i 1837, var han den første til å gjøre stavkirkene kjent for et kunsthistorisk interessert europeisk publikum. I tillegg var det særlig én ting Dahl – og flere med ham – var opptatt av, nemlig at kunnskap om de gamle middelalderske trekirkene ville kunne påvirke og forbedre samtidens nye kirkebygninger. Et av Fortidsminneforeningens fremste mål var da også å ivareta den typen fortidsminner som ikke enkelt kunne samles inn og oppbevares på museum, det vil si gamle ruiner, bautasteiner, gravhauger – og altså stavkirker.

Dahl var imidlertid ikke den som «oppdaget» de norske stavkirkene, på tross av at han ofte tilskrives den æren. Flere av stavkirkene hadde på Dahls tid lenge vært kjent som særegne bygninger. Fra slutten av 1700-tallet og fremover ble de også i stadig større grad omtalt som «oldtidsminner», selv om de ikke ble forstått innenfor en mer «moderne» kunsthistorisk ramme før i 1830-årene og fremover. Én av dem som tidlig viste interesse for disse bygningene, var – heller ikke overraskende – Andreas Faye. Så tidlig som i 1824, på den nevnte Telemark-vandingen, merket Faye seg flere stavkirker. Blant annet finnes det i hans etterlatte notater fra denne turen en tegning av Gåra stavkirke i perspektiv og en skisse av kirkens grunnplan (Figur 1).

En artikkel om Gåra kirke

Også i brevet til Fortidsminneforeningen 24. april 1845 skriver Faye litt om stavkirker. Der han beklager seg over at «flere interessante Oldtidsminder ere ødelagte», er det nettopp Gåra kirke han spesielt nevner. Han viser til at han i Skilling-Magazin har fått publisert både en tekst og en tegning av kirken, og han er «dog glad», sier han, for at han fikk gjort avtegninger av kirken og andre fortidsminner, «hvor ufuldkomne de endog fra Tegningernes Side er». Tegningen av Gåra kirke i Skilling-Magazin kan tjene som et «sørgeligt Bevis» på dette, mener han – «skjønt Træskjæreren maa bære en Deel af Skylden» (Figur 2). I brevet til Fortidsminneforeningen har han lagt ved artikkelen om stavkirken, og han viser til at de bemerkningene han gjør der, vil kunne være av interesse for foreningen. Her nevner han nemlig «adskillige Oldtidsminder, som især fortjene at bevares». Gåra kirke, skriver han, er nå allerede ødelagt.

Figur 2: Faksimile av første side av Andreas Fayes tekst om Gaara kirke i Bø, Skilling-Magazin, nr. 23, 1836.

Fayes artikkel om Gåra kirke kom ut i 1836, altså året før Dahl publiserte sitt stavkirkeverk. Artikkelen var likevel ikke den første mer faglige teksten om stavkirker som kom på trykk i norsk-dansk offentlighet. I 1834 hadde kunstneren Johannes Flintoe publisert tegninger av og en kort tekst om stavkirken i Heddal i Samlinger til det Norske Folks Sprog og Historie (Figur 3), tegninger som av kunsthistoriker Andreas Bugge senere er blitt karakterisert som «saktens de første arkitektoniske tegninger av en stavkirke» (Bugge 1954:2). Flintoes Heddalkirke beveget seg dessuten videre ut i mer allmenne publikasjoner: I 1835 dukker stavkirken opp i Dansk Penning-Magazin (nr. 32, s. 498–512), og året etter ble den publisert i det tilsvarende Norsk Penning-Magazin (nr. 8, s. 225) (Figur 4).

Figur 3: Johannes Flintoe, Hitterdals kirke, 1834. Samlinger til det norske Folks Sprog og Historie, bd. 2. Reproduksjon: Nasjonalbiblioteket.

Figur 4: Heddal stavkirke, kaskelott og kålpalme. Del av plansje i Penning-Magazin nr. 8 1836. Foto: forfatteren.

Det var altså flere stavkirke-tekster og -bilder i sirkulasjon da Fayes tekst om Gåra kirke ble trykket i Skilling-Magazin. Flintoes og Fayes tekster og tegninger var likevel nokså forskjellige. Kunstneren Flintoe la i større grad enn Faye vekt på å beskrive stavkirkene ved hjelp av samtidens kunsthistoriske terminologi, og han ytret et ønske om å finne ut hva Heddal «i sin Art mærkelige Kirke en gang har været» (Flintoe 1834:613). Det er likevel en kort og lite utfyllende tekst som følger tegningene. I tillegg har en av medarbeiderne i Samlinger, Gregers Fougner Lundh (1786–1838), inkludert en eldre, topografisk beskrivelse av kirken, som først og fremst vektlegger kirkens mål og utseende.

Brevvekslingen med J. C. Dahl

Fayes tekst skal vi snart komme tilbake til, men ikke før vi også har nevnt en annen tekst han skrev om blant annet stavkirker. I 1839 publiserer nemlig Faye nok en tekst i Skilling-Magazin, denne gang en artikkel med tittelen «De norske kirker» (nr. 42, s. 242–246). Selve teksten var imidlertid skrevet noen år tidligere, og her var brevvekslingen med J.C. Dahl avgjørende.

Dahl hadde selv vært på sin andre Norgesreise i 1834, og på denne turen var hans interesse for stavkirkene som byggekunst enda større enn da han først ble presentert for denne typen bygning. Det skjedde på hans første reise til hjemlandet i 1826. Den som da hadde bidratt med å legge opp reiseruten hans – en rute som inkluderte flere stavkirker – var blant annet Johannes Flintoe, sammen med kartograf Gerhard Munthe på Ytre Kroken i Sogn. I et notat til Dahl fra Munthes hånd med forslag til reiserute, står det for eksempel: «Lombs Hovedkirke har et yderst mærkeligt Udseende, med mangfoldige Udbygninger og taarne, bedækket med Spon og er mange hundrede Aar gammel. (Hitterdals Kirke i Tellemarken).»

Etter reisen i 1834 ser det ut til at Dahl har begynt å tenke på å utgi et plansjeverk. Disse tankene deler han med Faye, og i et brev datert 30. august 1835 skriver Dahl, i sin særegne stil:

Jeg opnaaede ej min hensigt i fior neml[ig] at tegne Kjerkerne især Stavekirkerne i Borgund – Hitterdal, og flere – ligesaa enkelte Ruiner – og gamle ældre dele af Kirkerne i Bergen, dog om Gud vil? har jeg isinde neste aar maaske at lade een af mine Skolaere en duelig ung Mand tegne og opmaale disse i Grundplanen – disse vil jeg see til paa egen Bekostning at udgive – og vilde da bede Dem – give mig nogle historiske bemærkninger som Text? – I sin Tid det nærmere derom.

Dahl ber likevel Faye om å «med det første» hjelpe ham med noen opplysninger om ruinene på Karmøy, som Dahl selv hadde tegnet i 1811. Planen er å oversette teksten til tysk, «thi texten maa naturlig være paa dansk og tydsk», skriver Dahl, «ja var egentlig noget Selskabet for Norges Vel burde udgive».

I et senere brev til Faye, datert 17. mars 1836 (men sendt i mai), skriver Dahl mer om verket han tenker å utgi. Det er snakk om et verk ikke bare om stavkirker, men om «Norges Fortids Bygninger», som det står i Dahls egne notater (Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling). Dette inkluderte kirker både av stein og tre, samt noen ruiner. Selv får han ikke reist til Norge for å få avtegnet de bygningene han ønsker. Han planlegger likevel, skriver han, å sende en av sine elever nordover sommeren 1836, «for at lade Tegne og opmaale de faa Rester af norske Bygninger fra Fortiden, især dem af træ?». Han ber Faye om å gå tegneren til hånde, om han skulle komme til å være i nærheten. Så skriver Dahl videre at han ønsker at Faye skal gi ham «historiske Oplysninger» om de bygningene han tenker å publisere tegninger av. Dahl vil selv ta på seg arbeidet med å samle tekster og tegninger, men han trenger altså mer informasjon – noe Faye tilsynelatende kan gi ham. Igjen skriver Dahl at han vil komme tilbake med nærmere opplysninger om hvilke bygninger det er snakk om. Senere samme år skriver så Faye et svar til Dahl. Selve brevet er gått tapt, men Faye har lagt ved en lengre tekst han har skrevet, som har tittelen «De norske kirker» – teksten som tre år senere skulle bli publisert i Skilling-Magazin.

Brevvekslingen mellom Dahl og Faye ser så ut til å stoppe opp en stund. Tilsynelatende var det først 24. mai 1837 at Faye på nytt skrev til Dahl. I dette brevet sier Faye at det har tatt ham så lang tid fordi han ønsket å få sendt Dahl et eksemplar av artikkelen om Gåra kirke. Her kan nemlig Dahl se, skriver Faye, at han «fuldkommen deler» Dahls «Beskuelser om Oldtidslevninger og deres Bevarelse». Litt senere i brevet spør så Faye:

Har de nu bestemt dem, hvilke Kirker og Ruiner der skulle udgjøre de første hæfter og vil være saa god at opgive mig Navnene paa dem, skal jeg strebe for at give eller skaffe en saa udførlig Text til samme, som jeg kan. Den i mit sidste Brev tilsendte var vist ufuldstendig, da jeg ei kjente hvilke Bygninger der skulde komme i Værket og derfor skrev en lille Afhandling, som med fornødne Forandringer Kunde, tænker jeg, tjene som en Indledning til at give en oversikt over Norges Kirker.

Her viser Faye til teksten «De norske kirker», og vi ser at han mener den var for lite detaljert til å kunne gi tilstrekkelig opplysning om de spesifikke kirkene Dahl var interessert i. Faye mener likevel at teksten vil kunne gjøre nytte som en mer generell innledning til verket.

 

Dahls stavkirkeverk – uten Faye?

Et par måneder etter at Faye hadde spurt Dahl om utfyllende opplysninger om hvilke kirker som skulle med i verket, sendte Dahl så et nytt brev til Faye, datert 31. juli 1837. Og her lå plutselig første hefte av Denkmale einer sehr ausgebildeten Holzbaukunst vedlagt, med tegninger utført av Franz Wilhelm Schiertz (1813–1887) og med et forord som Faye verken hadde skrevet eller lest gjennom! Det er uklart hva som egentlig skjedde og hvorfor Dahl ikke brukte Fayes tekst. I sin avhandling om J.C. Dahls forståelse av og arbeid for å bevare norske fortidsminner, skriver Einar Wexelsen (1973) utdypende om Dahls stavkirkeverk. Han viser til at Fayes tekst om de norske kirkene aldri ble brukt i noe forord, men at forordet i stedet ble skrevet av Dahl selv, med god hjelp av den tyske kunsthistorikeren Carl Friedrich von Rumohr (1785–1843). Dette må ha bidratt til at verket fikk et mye snevrere, kunsthistorisk fokus enn det Dahl og Faye først diskuterte. (Wexelsen 1973:81, se også Aubert 1920:218.). I tillegg er det i verket bare stavkirker som er tatt med, selv om Dahl hele livet ønsket å gi ut et hefte også med middelalderbygninger i stein (Wexelsen 1973:88–89, 96–98).

Wexelsen mener likevel at selv om Dahls stavkirkeverk bare kom til å inneholde tre stavkirker – Borgund, Urnes og Heddal (Hitterdal), så er det «hevet over enhver tvil» at Dahl hadde stort utbytte av de opplysningene Faye hadde gitt ham. Ifølge Wexelsen kommer dette tydelig frem i teksten i hefte II og III i plansjeverket. (Wexelsen 1974:56.) Akkurat hvor i Dahls tekst dette kommer frem, sier ikke Wexelsen noe om. Og en sammenligning av Fayes og Dahls tekster viser ingen slående likheter. Tvert imot er det ganske slående hvor ulike disse tekstene er – som tilfellet var også med Flintoes tekst om Heddalskirken og Fayes tekst om Gåra. I Dahls tekst er det et kunsthistorisk blikk stavkirkene møtes med. Dette ser vi også i hvordan Dahl forholder seg til Fayes publiserte tegning av Gåra kirke. Etter å ha mottatt Fayes brev med artikkelen, svarer han tilbake i et brev datert 31. juli 1837: «Gaara Kirke er mærkelig nok, dog alt for ufuldkommen tegnet, kan ei nøtte stort uden at give en nogenlunde Ide derom». – Kan hende er det denne uttalelsen som får Faye til selv å påpeke tegningens mangler, da han i 1845 sender den samme artikkelen til Fortidsminneforeningen?

Figur-5-Schiertz-Flintoe

Figur 5: Heddal stavkirke. Av Franz Wilhelm Schiertz. I Dahls (1837) Denkmale einer sehr ausgebildeten Holzbaukunst. Reproduksjon: Nasjonalbiblioteket.

Faye er i alle fall ikke først og fremst kunsthistoriker. Derimot er han godt plantet i det vi kan kalle den historisk-antikvariske og topografiske kunnskapstradisjonen som i Norge hadde røtter tilbake til 1700-tallets naturhistoriske og statistisk-økonomiske tekster. Nettopp derfor er det også mer interessant å fokusere på Fayes egne tekster, heller enn å se på i hvilken grad Faye direkte bidrog til Dahls stavkirkeverk. For i sine to artikler om Norges fortidige bygninger presenterte også Faye noen ganske nye perspektiver på stavkirkene – perspektiver som i liten grad er tilstede hos Dahl. Sammenlignet med Dahls tyske – og dyre, må vi tro – verk over tre stavkirker, ble nok også Fayes artikler lest av et langt større publikum, ettersom de begge ble publisert i Skilling-Magazin.

Fayes eget perspektiv på stavkirkene

Teksten som har fått tittelen «De norske kirker», finnes som nevnt både som manuskript, vedlagt et brev fra Faye til Dahl i 1836 (Universitetet i Bergens spesialsamlinger), og i trykket versjon i Skilling-Magazin nummer 42 1839. De to versjonene er nærmest identitiske, med bare noen ubetydelige forskjeller. Og som tittelen tilsier er det ikke bare stavkirker Faye skriver om. Han skriver om domkirkene, små murede kirker og ruiner, i tillegg til stavkirkene – akkurat som Dahl hadde fremstilt sine ønsker i brevene i 1835/1836. Helt i tråd med de «historiske bemærkninger» Dahl ønsket seg, innleder også Faye teksten med å gjennomgå kirkebyggingens historie i Norge. De første linjene av teksten lyder:

De Efterretninger, som de gamle Sögur indeholde og de Beskrivelser, som de give om de mærkeligtste Gudehuser, som i Norge endog vare sjeldne, vise noksom, at de hedenske Nordmænd vare Barbarer i den ædle Bygningskonst. Ligesom deres Huse vare deres Templer af Træ. Den Konst at bygge ordentlige Bygninger af Steen, skylde Nordmændene udentvivl Kristendommens Indførelse.

Videre skriver han om hvordan Håkon Adalsteinsfostre, Olav Tryggvason og Olav den Hellige «lod Kirker bygge»: «Smukke Steenkirker» ble bygget i byene, og på landet «byggedes ogsaa solide Graastenskirker, hvoraf nogle som mærkelige Minder fra de Tider endnu existerede». Likevel, skriver han, var landskirkene «udentvivl af Træ, da Olaf III Kyrre (…) bød, at Almuen i ethvert Fylke skulde bygge og vedligeholde en Trækirke. I det 12. og 13. århundrede, skriver Faye så, ble dermed Norges «skjønneste og mærkværdigste Kirker byggede» – de norske stavkirkene. Etter dette kom nedgangstidene – «den langvarige Forbindelse med Danmark» og ikke minst Reformasjonen, noe som hadde en «sørgelig Indflydelse paa Landets Kirker. (…) Flere blant de største og mærkeligste sank i Ruiner, eller tabte en stor Deel af deres Herlighed». Likevel, noe av dette har «Tidens Tand, Menneskenes Ligegyldighed og Forstyrrelseslyst» tross alt skånet. Det er dette, skriver Faye – det som ennå står igjen – artikkelen skal handle om. I det følgende gir han derfor opplysninger om de kirkene som fremdeles står og er i bruk i samtiden.

Faye har åpenbart god kunnskap om temaet. Likevel presenterer han først og fremst informasjon av mer oppramsende art, og det ser ut til å ha vært viktig for ham å kartlegge storparten av de gamle bygningene man visste om på denne tiden. Det som er verdt å merke seg i denne sammenhengen, er at det Faye skriver om de ulike kirkene etter den historiske gjennomgangen, er opplysninger han har samlet fra andre og tidligere verker. Han skriver for eksempel:

Blandt Landets mærkelige Stavekirker og som Sidestykker til Hitterdals fortjene at nævnes Hurums ældgamle Kirke i Valders, der ligner den meget, og Borgunds Kirke i Leirdal, inderst i Sogn. Denne sidste adskiller sig fra de andre derved, at den Svalegang, som omgiver Kirken, ikke staaer i Forbindelse med samme, hvorved Kirken faaer Udseende af at være større end den virkelig er. Borgunds Kirke er desuden forsynet med smaa Taarnspidser, de saakaldte «Dragehoveder», som giver den et høist besynderligt Udseende.

Dette er et avsnitt som er ganske likelydende med et avsnitt om de samme kirkene i statistiskeren Jens Krafts Topographisk-statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge (Kraft 1820–1835). I teksten har Faye nærmest ingen referanser – heller ikke i den trykte versjonen. Men i det arkivmaterialet etter Faye som befinner seg på Riksarkivet i Oslo, finnes en del av det som ser ut til å være notater Faye har gjort i sammenheng med forarbeidet til artikkelen. Her har Faye samlet en hel rekke opplysninger om kirker, og mange steder i notatene står det noen tall ved siden av opplysningene. En sammenligning av Fayes tall og opplysninger med det Kraft skriver på konkrete sidetall i de ulike bindene av Topographisk-statistisk Beskrivelse, viser at alle tallene i Fayes notater faktisk er henvisninger til denne utgivelsen. Slik kan vi se at Fayes hovedkilde til opplysninger om hver enkelt kirke, må ha vært Krafts publikasjoner.

Kraft på sin side, hadde i stor grad tatt utgangspunkt i tidligere topografiske beskrivelser – blant annet den som Fougner Lundh refererte til i Flintoes tekst om stavkirken i Heddal. Fayes stavkirkekunnskap føyer seg med andre ord inn i en lengre kunnskapstradisjon knyttet til disse kirkene. Likevel er det ikke slik at han bare reproduserer Kraft. Det interessante med Fayes to artikler om stavkirkene – og andre bygninger fra fortiden – er at Faye her faktisk gjør noe ganske nytt, i forhold til det tidligere forfattere har skrevet om disse bygningene. Han presenterer som sagt opplysninger om enkeltkirker, men før han gjør det, har han noen avsnitt der han kommer med en del syntetiserende bemerkninger om norske kirkebygg. Etter å ha sagt litt om forholdet mellom hovedkirker og annekskirker, samt gitt opplysnigner om antall prestegjeld i Norge, skriver han blant annet følgende:

Naar vi nu nøiere betragte disse Kirker, saa finde vi, at en stor Deel af Landets Annexkirker og næsten alle gamle Hovedkirker danne en langagtig Firkant med Alteret og Koret i Øst og Hovedindgangen i Vest. De fleste ere prydede med et Taarn, som enten bæver sig fra Kirkens Midte eller staaer over Kirkens Hovedindgang. Deres Indre er ialmindelighed høist simpelt.

Disse kirkene, skriver Faye videre, «som udentvivl høre til den ældste og oprindelige norske Kirkeform, kalder man ialmindelighed Langkirker, hvilke, naar de ere byggede af Steen, paa nogle Steder kaldes Munkekirker, og ere ældre end Reformationen». Det han kaller en «simpel» og «gammel» modifikasjon av denne formen, er ifølge Faye «de nu paa flere Steder temmelig almindelige Korskirker, der for det meste dog ere yngre end reformationen og byggede af Tømmer». Stavkirkene skriver han også oppsummerende om, og han kaller dem de «mærkeligste» av trekirkene. Denne typen kirker «ere byggede af Mastetrær og Planker, der staae vertikale». Bygningene, skriver han, er

udentvivl eiendommelige for Norge og ofte af et høist mærkværdigt Udseende. De ældste og fleste Trækirker hørte udentvivl til dette Slags Kirker, som alt mere og mere fortrænges og ombyttes med de moderne ottekantede. For Tiden findes de med faa Undtagelser kun i Landets indre Fjelddistrikter, som f.Ex i Thellemarken, Gudbrandsdalen, og fornemmelig i Sogn.

Dette ser kanskje ikke så nyskapende ut. Men selv om mange hadde skrevet om stavkirker før, særlig i de nevnte topografiske skriftene, var det ingen – så vidt jeg har funnet – som hadde forsøkt å si noe om stavkirkene som en egen og særegen gruppe kirker. I de topografiske tekstene er stavkirkene først og fremst knyttet til et spesifikt sted, selv om man ser at det vises til likheter med enkelte andre kirker, og da ofte de største og mest kjente, som kirkene i Borgund og Heddal.

Faye er også fullstendig klar over at stavkirkene er «eiendommelige for Norge», og ikke minst har han altså skaffet seg oversikt over alle både stein- og stavkirker fra middelalderen som var kjente på denne tiden. Han ramser dem også opp. For stavkirkenes del nevner han: «Ryen Hovedkirke i Hitterdal», «Borgunds Kirke i Leirdal», «Hurums [Høre] ældgamle kirke i Valders», «Urnæs Kirke i Sogn», sammen med stavkirkene i hof, Ringebo, Fodevang, Lom, Vaage, Vang Hedalen; Tind, Hafslo; Stedje, Haram og Vandelven. – Og alle disse gir han opplysninger om, i større eller mindre grad. I teksten «De norske stavkirker» tar altså Faye, som den første, for seg et stort antall stavkirker i en og samme tekst og behandler dem som en gruppe kirker som krever spesiell oppmerksomhet, nettopp i egenskap av å tilhøre gruppen. Ikke bare fordi den enkelte kirke har spesielle former som dragehoder eller er kunstferdig bygget – som inntil da hadde vært det som var vanlig å fremheve. Og ikke nok med det – Faye fremhever i denne teksten også at kirkene er sjeldne, og at de stadig oftere «fortrænges og ombyttes».

Helt til slutt i denne artikkelen, nevner han også så vidt «Gaarder Kirke i Nedre Thellemarken», altså Gåra. Han beskriver den her som en liten men ««saavel ved de (…) malerier, hvorved Kirken indvendig er vanziret, og som vidner om Fortids Smag, som ved en indhægning af store tynde, men lange og høie Stave, mærkværdig Stavkirke». Men denne vil «sandsynligvis snart … falde sammen», skriver han. Som sagt var det denne kirken han samme år skrev en egen artikkel om i 1836 – den artikkelen Faye sendte til Dahl for å vise hvordan han deler Dahls «Beskuelser om Oltidslevninger og deres Bevarelse». Det var nemlig ikke bare Gåra kirke Faye skrev om i artikkelen om Gåra kirke.

Figur 6: «Ryen Kirke i Hitterdal i Thellemarken» (Heddal stavkirke). Ukjent kunstner. Faksimile av side fra Andreas Fayes tekst om «De norske Kirker», Skilling-Magazin, nr. 42 1839. Reproduksjon: Google Books.

«… lade synke i Gruus, hvad gjeve Forfædre reiste»

Faktisk handler artikkelen om Gåra kirke svært lite om denne kirken. Det artikkelen i større grad dreier seg om, er et «nostalgisk» blikk på det som mer generelt har gått og går tapt av det Faye kaller «Fædrelandsminder». Faye innleder teksten med å vise hvordan den «smerten» som kommer når man har funnet «en eller anden for vor Barndom kjær Gjenstand bedærvet eller tilintetgjort, kan sammenlignes med følelsen som oppstår «naar vi erfare, at et eller andet Fædrelandsminde er gangen til Grunde, eller trues med Ødelæggelse af letsindige vanhellige Hænder». Det å ødelegge, eller å unngå å ivareta, det som «gjeve Forfædre» har reist, eller «hvortil mærkelige Begivenheders Erindring knytter sig», skriver Faye, er et «sørgeligt Tegn enten paa Ligegyldighed eller Raahed eller Egoisme». (Faye 1836:177.)

Og visst er det slik, mener Faye, at Norge har en natur som er på høyde med resten av Europas natur, men når det kommer til «skjønne Oltidslevninger og Ruiner», mangler Norge mye. Dette er alle, både «Fremmede, som reise i Norge» og nordmenn som har vært i utlandet, skjønt enige om. Slike fortidens minner kunne ikke bare være til glede for reisende, skriver Faye, for hvor mye kunne de ikke også bidra til å «vække og vedligeholde levende Begeistring for Fortids Bedrifter og Fødeland»? Ja, skriver han, et viktig middel for å «vække og vedligeholde Fædrelandskjærlighed og Nationalaand er det udentvivl at levere de Oltidslevninger, som et Land besidder og opfriske dem i Folkets Erindring». Mange historiske minner ble dekket av «Glemselens Slør», eller ødelagt av «røverske hænder» under «Norges lange, politiske Nat», skriver Faye. Men også av en annen grunn mangler Norge «mærkelige Oltidslevninger»: en «stor Deel af Oltidens Kirker og andre Bygninger vare af Træ, som lettere ere udsatte for Ødelæggelse». Likevel er det fremdeles enkelte gamle trekirker som står, noe som tilsier at mange av disse faktisk kunne ha «trodset Tidens Ødelæggelser». (Faye 1836:178.)

Videre i teksten presenterer Faye noe som kan minne om et «bevaringsprogram», ikke bare for bygninger, men for en rekke fortidens «minder»: Selv om mange minner er tapt og glemt, «er det dog Pligt for vor Tid at bevare og opfriske, det som ere tilbage, og gjøre vi det ikke nu, vil det maaske snart være for sildigt [for sent]». Av ting som må bevares, nevner Faye for eksempel: «Oltidens Røgstuer, Stav- eller Reisværks-Kirker, Dragter, Skikke, tildeel Sprogudtryk.» Man kan ikke hindre «den Nyheds Aand, som sandsynligviis snart vil give vore Dale et andet Udseende», skriver Faye, men det å fange opp det gamle «inden det svinder, og bevare de enkelte Oltidsminder som kunne bevares», kan likevel la seg gjøre. Faye skriver:

At faae de gamle Kirker og de ældste og mærkeligste Bygninger og Dragter aftegnede og beskrevne, Sagn, Viser, Skikke og Sædvaner optegnede, inden de ganske forsvinde vilde være et fortjenstefuldt Arbeide, og tillige at faae de Oltidsminder af en varigere Art som endnu findes, fredede, var en værdig Gjenstand for Oltidsvenners og Museers forenede Bestræbelser. (Ibid.)

Først helt til slutt i artikkelen, etter insisterende å ha argumentert for viktigheten av å ta vare på det som er i ferd med å forsvinne av minnesmerker fra fortiden, skriver Faye litt om Gåra stavkirke: en oldtidslevning «som af Mangel paa Tilsyn snart styrter sammen, men som i det mindste dog fortjener at omtales inden den falder ned». – Og som han så beskriver i typisk topografisk stil:

[Kirken] er opreist mellem 6 perpendikulær staaende Mastetræer, hvoraf de 4 danne Kirkens 4 Hjørner. Paa de 3 Sider er Kirken, ligesom Hitterdals og Flere, omgiven af en Svalegang, hvor endnu findes 2 Bænke. Svalegangen staaer ved en Dør og en liden Trappe i forbindelse med Koret og ved 2 Døre i Forbindelse med Kirken selv. (Ibid.:179–180.)

Faye – en tidlig forkjemper for fortidsminner

Topografiske kilder til tross – det viktigste ved Fayes to kirketekster er at Faye her ser ut til å være den første som i dansk-norsk offentlighet formulerer det man nærmest kan kalle et eksplisitt «bevaringsprogram», både for stavkirkene og for andre historiske bygninger. Og dette kan han gjøre både fordi han forstår disse bygningene som en gruppebygninger med visse felles egenskaper og en viss verdi, og fordi han ser at de er i ferd med å forsvinne. I 1836 var dette et perspektiv og en forståelse som få hadde. Det er riktignok litt uklart hvorvidt han faktisk mener at kirkebyggene skal bevares der de står. Som vi ser over sier han at «de gamle Kirker» bør avtegnes og beskrives, mens oldtidsminner «av en varigere art» bør fredes. Det kan se ut til at han med det siste mener for eksempel bautasteiner og gravhauger, og på dette tidspunktet var det å bevare noe utelukkende på papiret ofte sett på som tilstrekkelig. Det er likevel helt klart at han ønsker å dokumentere og bevare for ettertiden opplysninger om landets fortidsminner, også stavkirkene.

Og for Fortidsminneforeningen i 1844, hvis stiftelse glædet Faye så mye, var det nettopp bevaring som stod i sentrum – på papiret, så vel som i praksis. Særlig gjaldt å ivareta «større Værker af Bygningskunst, og Monumenter, hvis Betydning altfor nøie er knyttet til Stedet, hvor de oprindelig ere, til at de derfra uden skade kunne fjernes», som formann Rudolf Keyser (1803–1864) skrev det i den innbydelsen foreningen sendte ut – og som Faye også mottok (Myklebust 1993:53–54). Derfor var det nok også at Fortidsminneforeningens stiftelse i så «høi Grad» gledet Faye. For, som han også skrev i brevet til foreningen i 1845: «En Ungdoms Plan og et længe næret Ønske er nu bleven realiseret, og sikkerlig paa høi Tid.»


Publiserte kilder

Faye, Andreas. 1836. «Gaara kirke i Bø i Tellemarken». Skilling-Magazin, 2 (23): 177–180.

Faye, Andreas. 1839. «De norske kirker». Skilling-Magazin, 5 (42): 342–346.

Faye, Andreas. 1890 [1824]. «En Vandring gjennem en Del af Tellemarken og Grevskaberne 1824». I Den Norske turistforenings årbok 1890. Oslo: DNT, s. 4–21.

Flintoe, Johannes. 1834. «Ryen Kirke i Hitterdal». Samlinger til det norske Folks Sprog og Historie, 2 (3): 612–613, 619.

 

Arkivmateriale

Riksarkivet

Brev fra Faye til foreningen, 24.04.1845. Fortidsminneforeningens historiske arkiv, PA-2007/E/Eb/Eba/0070.

Brev fra Dahl til Faye 31.07.1837. Andreas Fayes privatarkiv, PA15/F/Fi/L0034/0004.

Brev fra Dahl til Faye, 30.08.1835. Andreas Fayes privatarkiv, PA15/F/Fi/L0034/0004.

Brev fra Dahl til Faye, 17.03.1835. Andreas Fayes privatarkiv, PA15/F/Fi/L0034/0004.

 

Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling

Arkivmateriale etter Dahl, løse fragmenter, Ms.fol. 1882:l.

Arkivmateriale etter Dahl, Ms.fol. 1882:h.

 

Universitetsbiblioteket i Bergens spesialsamlinger

Brev fra Faye til Dahl, 24.05.1837, Ms. 539L.

Manuskript av Andreas Faye, «De norske kirker», Ms. 539 L01.

Litteratur

Aubert, Andreas. 1920 [1893]. Maleren Johan Christian Dahl. Et stykke av forrige aarhundredes kunst- og kulturhistorie. Omarbeidet utgave av Andreas Aubert (1893) Professor Dahl. Et stykke av aarhundredets kunst- og kulturhistorie, ved Védastine Aubert, Anders Krogvig og C.W. Schnitler. Kristiania: Aschehoug & Co.

Bjordal, Sine. 2021. «Om denne haves intet mærkværdigt» En tekst- og kunnskapshistorisk studie av stavkirkene på 1700- og 1800-tallet. Ph.d.-avhandling, Humanistisk fakultet, Universitetet i Oslo. Tilgjengelig på Universitetet i Oslos nettsider: https://www.duo.uio.no/handle/10852/84125

De Saint-Blaise. 1861. «Norvége.» I Le Tour du Monde- Nouveau Journal des Vouages, red. M. Édouard Charton, 166–187. Paris: Librairie Hachette et C.

Myklebust, Dag. 1993. «Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring.» I FNFB Årbok 1993, 9–208. Oslo: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring.

Wexelsen, Einar. 1973. J.C. Dahl. Forståelse og innsats for bevaring av norske fortidsminnesmerker. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Bergen.

Wexelsen, Einar. 1974. «Trekk fra Fortidsvernets eldste historie i Norge.» I FNFB Årbok 1974, 43–62. Oslo: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring.

Print Friendly, PDF & Email

2 kommentarer

  1. Åsmund Knutson Aukland på 14. august 2021 kl 22:06

    Takk for denne interessante artikkelen.
    Jeg bor nå i Hedal i Valdres, og nær vår gamle stavkirke. Inngangs porten er vakkert prydet av hva jeg bestemt mener er Sigurd Fåvnesbanes kamp mot Fåvne (Dragen, Slangen).
    Enkelte stavkirker har Odins og Tors hoder innrisset i tak-bjelkene. Odin var en-øyet og derfor lett gjenkjennelig.
    Jeg tror at stavkirkene opprinnelig ikke var kristne kirker, men «hov» bygget av Åsafolket.
    Dragehodene ble ofte byttet ut med kors, og Sigurd og Fåvne ble byttet ut med St. Georg og Slangen (Satan).
    Kristendommen tilpasset sin lære og omtolket sine symboler og helligdager for lettere å vinne kampen og dermed makten. Men de Åsa-truende bevarte sine symboler, og barna deres ble innført i den nye trua.
    Stedsnavnet her er Åsli-grenda den dag i dag.

  2. Sine Bjordal på 24. august 2021 kl 19:24

    Hei, takk for kommentar!
    Stavkirkenes sammenheng med tidligere hov og ikke minst ornamentikkens relasjon til vikingenes åsatro er et veldig interessant – og mye omdiskutert! – tema. Dette var noe de diskuterte allerede på 1800-tallet. J.C. Dahl mente for eksempel at de katolske kirkebyggerne hadde latt lokale byggmestere ta i bruk hedenske symboler i utsmykningen, fordi dette ville kunne gjøre befolkningen mer velvillig innstilt til kristendommen. Senere har særlig stavkirkenes likheter med og relasjon til hedenske hov blitt diskutert, blant annet av Nicolay Nicolaysen og Lorentz Dietrichson i 1880-årene. Dietrichson mente det var en nær sammenheng mellom hovene og stavkirkene – men han mente vel å merke ikke at stavkirkene opprinnelig hadde vært hov. Også i 1930-1940-årene så man en interesse for Dietrichsons teori. Nicolaysen mente på sin side at stavkirkene kunne være bygget på samme sted som tidligere hov. Selv har jeg dessverre ikke mye kunnskap om akkurat dette temaet, men kanskje Leif Ankers kapittel «Mellom tempel og korthus. Stavkirkene og forskningen» i boken Bevaring av stavkirkene. Håndverk og forskning (red. Kristin Bakken), kan være av interesse?

    Nå kommer jeg forresten på en interessant artikkel om treskurden i Urnes stavkirke – den tar opp noe av tematikken du presenterer: https://forskning.no/kunsthistorie-ntnu-partner/er-utsmykningene-pa-urnes-stavkirke-egentlig-hedenske/1313378

    Som sagt er dette et veldig interessant tema, som det ikke er forsket så mye på – men som det også er vanskelig å forske på…

Legg igjen en kommentar