Andreas Faye

Flere skikker kan man imidlertid fremdeles dra kjensel på, i mer eller mindre samme form som de har blitt videreført igjennom generasjoner. Noe de færreste vet er kanskje at en av disse tradisjonene har blitt videreført i over 1000 år; i eldre tider bar han navn som gardvord, tunkall, godbonde, tuftekall – eller verge. Som navnene antyder, var han en beskytter av gård og grunn.

Hvor lenge troen på denne lille skikkelsen har eksistert her til lands vet vi ikke, men det finnes beskrivelser av ham så langt tilbake som til Olav Tryggvasons saga. I norrøn middelalder gikk han under navnet årmann, og bodde i en stein tett ved gården og tok vare på bondens kveg. I uminnelige tider har han levd tett innpå folkelivet og vært til uvurderlig hjelp. For i motsetning til dverger og huldrefolk som holdt hus i berg og skoger, hadde nissen sitt tilholdssted i hus og låver. Ansiktet hans var gult som pergament, skrukket som en morken trerot, han var ikledd gamle, grå vadmelsklær og bar en rød topplue på hodet. [2] Han elsket fantestreker og var urimelig sterk til å være så liten. Stelte du godt med han, var han alltid tjenestevillig og hjelpsom, og en lykke for gården. Som gjenytelse gjorde han krav på at folk holdt seg til gammel sed og skikk.

Og det er herfra vi gjenfinner kilden til en av våre egne, folkekjære tradisjoner. For mange er det å sette ut grøt til nissen en koselig førjulstradisjon som spesielt barna setter pris på. I eldre tider var det imidlertid en dyd av nødvendighet; det å sette ut mat til han på låven hørte med til gårdsstellet. Dette «matofferet» måtte ikke være dårligere enn det folk spiste selv. I høytidene, så vel som hver torsdagskveld, skulle den gamle kallen vartes opp med den beste kost som kunne oppdrives. Grøt, som de sedvanlige sangene bærer bud om, men også spekemat og godt øl. På gårdene i Valdres var det skikk å re opp sengen i høysetebenken for tomtebonden; for julenatten ville han ha det som andre folk. I Telemark bar de ut både grøt og lefsekling i kvernhuset til nissen eller fossegrimen, eller satte det på gravhaugen til vettene slik at også de skulle nyte godt av julematen.[3]

Troen på denne skikkelsen innebar en nedarvet arbeidskontrakt som påla begge parter bestemte plikter og rettigheter og som sikret god skikk og orden på gården så lenge verdinormene for «samboerskapet» ble respektert.[4] Ble nissen forsømt, kunne han finne på å reise vekk – og ta gårdens lykke med seg – eller rett og slett hevne seg på den stod ansvarlig for neglisjeringen. Kjent over hele kongeriket er sagnet om budeia som var så sulten at hun åt opp grøten selv – nissen hevnet seg på den stakkars jenta med å danse med henne. Til hun falt død om.

I eventyrromanen min Hylja får vi være med denne lille vetten på juletrefest, og her tradisjonen tro, går det heftig for seg. En gang i året møtes nisser fra hele landet til samhold, fest og moro, og det er på selveste julekvelden. Når samtlige i forsamlingen er like sta, temperamentsfulle – og overstadig begeistret for god mat og drikke –, oppstår det situasjoner med akutt behov for diplomati. I så måte er mine nisser i godt lag med folkesagnenes nisser; fra flere kanter av landet kan man lese om nisser som av ulike årsaker kom på kant med hverandre, og sloss så «busta føyk.» Dette sagnet, nedtegnet av August Krogh (1850-1944), skriver seg fra Høland i den østre delen av Akershus fylke:

Ei maaneklar nat 1810 saa folk paa søndre Krok et nisseslagsmaal vest paa veien. To nisser kom fra hver sin kant med svære høibører, og der de mødtes, gau de ihop aa slaas saa høiet fauk som ei taake, og det hørtes som katteslagsmaal. Ingen vaaga at gaa bort til aa se, men dagen efter blev stedet undersøgt, og efterset og der fandtes ikke spor efter slagsmaalet, ikke saa mye som et eneste høistraa. Der er set og hørt mange slike slagsmaal, sidst paa veien mellem Klerud og Taraldrud.[5]