Andreas Faye

«Det er sandsynligt, at Ubekjendskab med Naturen og dens Kræfter, forbundet med den Mennesket medfødte Lyst til at finde Grunden til, og forklare sig de mange Naturphænomener, der daglig maatte tiltrække sig Folkets Opmærksomhed, har ladet det gjette Aarsagerne til disse Særsyn i de Væseners Kraft, som man tænkte sig at have frembragt dem, og siden at færdes i og ved deres Frembringelser. […] Alle disse Ting, tænkte man, maae have en Aarsag, og af Uvidenhed om Naturen, forenet med Overtro og levende Indbildningskraft, fandt man paa at opdigte Væsener, hvem man tilskrev alle disse Særsyn, og som efter de forskjellige Opholdssteder, man gav dem, bleve kaldte Skovtrold, Huldrer, Bjergtroll, Vetter, Alfer, Dverger, Nisser, Marer o. s. v.»

Andreas Faye (1833)

 

Om man skulle befinne seg på reise i utmarks-Norge anno 1830, må reisen ha fortonet seg noenlunde besværlig; med lange, kalde vandringer i dype skoger og over øde fjell, i grisgrendte strøk der det var langt og lenge mellom ferdafolk. I ulente og ofte ufremkommelige terreng karet man seg frem til lands og til vanns, våt, kald og sulten. Slike anstrengelser var imidlertid regnet som en liten pris å betale; for jo mer utilgjengelig og isolert det ble, jo større var muligheten for å gjenfinne kjernen i nasjonens indre, fortalt på folkemunne gjennom århundrer; eventyrene, sagnene og folkevisene – det vi i dag kaller for immateriell kulturarv. Disse beretningene ble formidlet av et folk i trange kår, i et samfunn med liten sosial mobilitet. Svært mange av disse menneskene kunne verken lese eller skrive – men fortelle, det kunne de! Gjennom den muntlige fortellertradisjonen hadde generasjon etter generasjon mulighet til å sette spor etter seg, og videreføre sine verdier, erfaringer og tanker om livet til de oppvoksende slekter.

Disse fortellingene har siden vært gjenstand for innsamling, analyse, publikasjon og gjendiktninger. For oss som er riktig gamle, husker man Ivo Caprinos dukkefilmer som i sin tid gikk sin seiersgang på fjernsynet og i norske klasserom, samt den vakre filmatiseringen av Kvitebjørn Kong Valemon (1991). I nyere tid har disse fortellingene også bidratt til å sette sitt særegne preg på populærkulturen; film, tv, musikk og skjønnlitteratur har bidratt til en ny form for fortolkning og forståelse av den muntlige kulturarven, mange med et spesielt blikk på de mer bombastiske og mørkere aspektene ved folkloren. Filmer som Trolljegeren (2010), Thale (2012) og Netflix-suksessen Troll (2022) bidrar på sin måte til å videreføre norsk folketro til det store lerret, mens Tonje Tornes’ Kire-trilogi og Arne Lindmos Trollheim-serie skildrer det underjordiske riket i kontrast med det moderne ungdomslivet mellom to permer. Det er et marked for norsk folketro, det er underholdning og «big business.» Det er en udelt positiv ting (mener jeg). For disse fortolkningene kan i sin tur bidra til en ny kanon, samtidig som de synliggjør den gamle; for noe i de gamle eventyrene og sagnene gir åpenbart gjenklang fremdeles. Hvis ikke hadde de blitt glemt med et skuldertrekk. Så hvordan, og hvorfor, fremholder de en slik umåtelig popularitet?

Dette var en stor del av bakgrunnen da min første roman Hylja, utgitt på Fair forlag i 2024, tok form. Med røtter i norske folkeeventyr, sagn og norrøn mytologi formidler romanen ei ung, innadvendt, usikker jentes reise mot å finne sin stemme og bli helten i sitt eget eventyr. Hverdagene er fylt av ensomhet og utenforskap som vokser som et ugress i møte med andre. Det er bare i eventyrene hun finner en følelse av tilhørighet. Heller ikke Askeladden var det noen som hadde troa på. Men det var Askeladden, ikke de to brautende brødrene hans, som med kløkt og fantasi beseiret bergtrollet og vant muligheten til en bedre fremtid. Det ligger en trøst i det. Det er noe å hente mot i.

Og det er her kjernen ligger, denne skjellsettende innsikten vi i svært liten grad tenker over, simpelthen fordi den er slik en fundamental del av menneskelivet; vi har alltid fortalt hverandre historier. Liksom Adolph Tidemand (1814-1776) har skildret i flere av sine motiver, fant disse utvekslingene sted hvor vi mennesker har oppholdt oss; ved grua, ute i skogen, på vertshuset, ved sengekanten, i armkroken. For underholdning, skremsel og trøst. Eventyrene og sagnene har fulgt oss siden menneskeslekten fremdeles var i tidens støpeskje. De har skildret og gjenspeilet en universell, menneskelig forståelse av livet, og alt det som finnes før og etter, de kreftene som er i bevegelse også lenge etter at vi er borte. Etter flere år med universitetsstudier og en fullført mastergrad i kulturhistorie forstod jeg endelig dybden av de tydelige linjene som har fulgt oss fra generasjon til generasjon gjennom århundrer: disse fortellingene har overlevd dem alle. De har blitt knadd på, endret form og innhold, blitt kortet ned eller forlenget, men budskapet har alltid vært det samme; menneskets lengsler, drømmer, redsler og undringer fikk sitt uttrykk gjennom gullegg og glassberg, huldregårder og nøkkevann, som i virkeligheten figurerer som fordekte allegorier for en universell menneskelig mentalitet. Slik de gjør den dag i dag, om enn i et annet formspråk.

Jeg har selv benyttet meg av dette eldgamle kildemateriale til å skrive et nytt eventyr, med røtter fra alders tid. Her har Andreas Fayes sagnskatt fra 1833 vært et avgjørende utgangspunkt. For sagnene, i motsetning til eventyrene, gjør krav på å bli trodd, de utgir seg for å være sanne, og er derfor knyttet til spesifikke steder rundt om i landet. Innenfor folkediktningen fremstår mytiske sagn som vår viktigste kilde til folketro, all den tid hovedtemaet i dem er forholdet mellom mennesker og maktene, personifisert i en rekke land- og sjøvetter, og i menneskers overnaturlige evner. Flest vettesagn går om de underjordiske, som levde sitt usynlige parallell-liv til mennesker og dyr i gård og grend, i inn- og utmark, og som kunne tre støttende til når noe skjedde.[1] Helt opp til det forrige århundret finner vi skildringer av møter mellom mennesker og disse maktene. En betimelig tolkning må derfor være at de til alle tider har hatt solide røtter i menneskers forståelse av livet, døden og alt det som er imellom, før og etter.

Fra busker og trær fremtrer de merkeligste figurer og skikkelser

Det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan slike forestillinger vokste frem. Gitt fraværet av en naturvitenskapelig innsikt, «forenet med Overtro og levende Indbildningskraft»[2], gjenspeiler de folkelige fortellingene et universelt menneskelig behov for å forstå kaoskreftene i tilværelsen. Likevel vekker begrepet «overtro» i dag en mer eller mindre negativ konnotasjon. Når vi mener at noen er «overtroiske» har det en nedsettende betydning, og bidrar til at folkelige forestillinger som faller inn under denne betegnelsen reduseres til rester av misforståelser kommunisert av et enkelt folk som levde enkle liv. I våre dager er derfor ordet folketro er riktigere å bruke, et begrep som, i tradisjonell forstand, rommet en rekke forestillinger om overnaturlige vesener, krefter og sammenhenger, som grep inn og levde side om side med den menneskelige tilværelse – ikke utenfor. Disse forestillingene gjenspeiler en svært kompleks virkelighetsforståelse som skildrer et system med årsak og virkning der forståelse og respekt for overmaktene har gitt gjenklang i organiseringen av hverdagsliv, arbeidsliv og høytider. I det gamle samfunnet var det derfor et skarpt skille mellom det nære og det ytre landskapet. Det nære landskapet – innmarka, med hus og anlegg, representerte det trygge, det hjemlige og menneskeskapte landskapet. Det ytre landskapet, utmarka, kunne bestå av fjell, skog, vidde eller sjø; en ukjent og utrygg sfære, men var likevel ingen motsats til den menneskeskapte og kjente. For også den ukontrollerte naturen ble tillagt meningsstrukturer bestående av menneskelig aktivitet og mental virksomhet.[3]

Folketroens ulike vetter og vesener har i denne forbindelse vært analysert som bærere av viktige sosiale normer og grenser under menneskets ferdsel i utmarka. Det ytre landskapet fikk sin egen vilje og intensjonalitet gjennom sine «beboere»,[4] og sosiale rettesnorer hentet fra menneskelivet bidrog til en økt følelse av å kunne påvirke utmarkas ukjente krefter. For disse kunne være uberegnelige, lumske og, i enkelte tilfeller, farlige dersom de ble motarbeidet, eller normene ikke ble fulgt. Fortellinger om nøkkens lokkerop fra dype tjern og bergtakingviser som Margit Hjukse, der ungjenta tas til fange av bergtrollet for å føde hans barn, skildrer dette aspektet for oss. Det traderte folkeminnet utgjør i slike tilfeller en viktig inngangsportal til det folkelige landskapssynet, der naturen opptrer nærmest som iscenesatte åsteder for de sagn og gåtefulle skikkelser som utspiller seg i folkets fantasi og bevissthet.[5]

Andreas Faye (1802–1869) hadde utgitt sin første bok Norske Sagn allerede i 1833, og ble dermed den første til å utgi en slik samling. En ytterligere utgave kalt Norske Folke-Sagn ble utgitt i 1844. Faye var prest av yrke, men tilhørte en generasjon som var mer preget av opplysningstiden, og oppfattet seg selv like fullt som historiker som geistlig. Denne dobbeltrollen gjenspeilet seg også i hans syn på sagn, som av Faye – i likhet med brødrene Grimm – ble oppfattet som historiske kilder. Hans ønske var å opptre som en oppdrager, og som teolog og lærer oppfattet han det som en selvsagt forpliktelse å skulle «opplyse», formidle kunnskap og skape forståelse for tilværelsens egentlige og dype sammenhenger. En forståelse av fortiden ble ikke bare skapt og formidlet gjennom skriftlige kilder, men ble også ivaretatt gjennom muntlige fortellinger som, riktignok, bar preg av å være mer eller mindre fantasifulle.[6]

Og det er her det begynner å bli riktig spennende. For det var en utpreget selvfølgelighet ved Fayes utgivelse at disse nedtegnelsene også kunne tas til inntekt som inspirasjon for samtidens kunstnere og diktere. I forordet skriver han:

«For Digteren og Yndere af Digtekunsten maa en samling af saavel mythiske som historiske Folkesagn, være velkommen. Med større Frihed og med mere Held kan han benytte sig af mythiske Væsener, naar han veed, at disse leve i Folkets Minde og ere saa bekjendte, at selv det mindste Barn forstaaer en saadan Hentydning, og, hvad de historiske og tilsvarende Sagn som Stof for poetiske Frembringelser angaaer, saa er det en almindelig Mening, at det Digt, der grunder sig paa et Sagn eller Factum, næsten stedse lykkes bedre, end hvor Stoffet ogsaa er opdigtet. Mig vilde det meget glæde, om denne Samling af Sagn kunde tjene vore unge Skjalde til en Slags Haandbog, og opmuntre dem til hellere at dyrke og opelske de vel ei saa glimrende, men dog friske levende Blomster, der voxe frodige blandt Norges Fjelde, end at søge baade Stof og Billeder fra fjerne og for Mængden ubekjendte Gjenstande, kort at blive mere Folkedigtere, end tilforn har været Tilfælde.»[7]

Blant de som tok ordene til etterretning, og benyttet utgivelsen som inspirasjonsgrunnlag for sin diktekunst, var Johan Sebastian Welhaven (1807–1873) og Henrik Ibsen (1828–1906). Det er videre verifisert at Theodor Kittelsen (1857-1914) benyttet Fayes skrifter som et uvurderlig fundament for sitt senere kunstneriske virke, deriblant det som skulle bli den folkekjære kunstnerens opus magnum: Svartedauen (1900). Men der Faye tolket denne virkelighetsforståelsen som «Overtro og levende Indbildningskraft», lot Kittelsen den fremtre som en reell sannhet.

For hvordan er vi egentlig i stand til å innbille oss slike ting?

I min roman har jeg ved flere anledninger valgt å følge Kittelsens tilnærming, som jo var basert på Fayes nedtegnelser. Blant annet Kittelsens akvarell Nyttårsløyer fra 1903 har vært en sterk inspirasjon for hvordan en snøtung granskog kan fremtre en frostkald vinterdag:

Det er isnende kaldt, og snøen hviler tungt på de søvnige grantrærne. Rimet klamrer seg til nakne bjørker, og en disig tåke hviler lett i den klare luften. Det er ubegripelig å tenke på at de samme trærne om noen måneder skal være saftig grønne, og at hele skogen skal stå i full blomst og syde av liv. Og nissen har virkelig rett: Alt har en stemme. Det kvitrer og kviskrer, rasler og tasler, ovenfra og ned mot marken der snøen avslører ørsmå spor etter hare, ekorn og dompap. Til og med snøen kurrer dovent idet hun setter den ene foten foran den andre, eller kniser lekent der den faller tungt fra de høyeste grantrærne. Høyt over dem blunker solen med øyelokk som stadig blir tyngre, helt til skyggene strekker seg lange og forventningsfulle innover i skogen. […] Før Hedda har blitt klar over det, har det med ett blitt skumringstimen, og hele skogen bader i blått lys. Fra busker og trær fremtrer de merkeligste figurer og skikkelser. (Hylja, 2024, s. 42)

Fayes beskrivelse av denne evnen til å forestille seg det esoteriske som noe dypt sanselig, illustrerer hvordan menneskesinnet assosierer det dulgte, det skyggefulle med noe som stadig er i bevegelse, som er på vei og samtidig har et hjem et sted. Og det er neppe slik at disse assosiasjonene dukker opp fra intet, for slik fungerer ikke det menneskelige sinn. I Kittelsens akvarell ser vi hvordan landskapet gjøres levende og befolkes av vesener som trår ut av det hemmelige og inn i sanseriket: «Det er som om der pludselig er trængt ind et underlig Folkefærd, et stille myldrende Tog fra en ukjendt fremmed Aandeverden»[8], skrev Kittelsen. Jeg kan tenke meg at han kan ha lest Fayes nedtegnelser om brudekronen i Numedal, der et av sagnene forteller om en gutt som, idet han gikk forbi en forlatt seter, ble vitne til en munter huldrebrudeferd: «Igjennem en Glug var han Vidne til, hvorledes alt gikk til imellem Bjergfolkene som ellers i Bondebrylluper; men mest tiltrak dog Bruden sig hans Opmærksomhed ved sin Deilighed og herlige Pynt, hvori dog en vægtig og straalende Brudekrone af Sølv var det ypperste.»[9] Opplevelsen av å være en «kikker» som uventet blir vitne til de underjordiskes fremtreden er til stede også i Nyttårsløyer; her brukes naturen aktivt for å formidle hvordan en slik scene kan ha oppstått i folkets fantasi. Benyttelsen av vinteren blir her et viktig grep; han var fengslet av det «fine, nervøse Levende ved Sneen […]»[10], som så nennsomt, men effektfullt spiller på menneskers sanser.[11]

Også i akvarellen Skogtroll fra 1906 skildrer Kittelsen hvordan naturen nettopp kan egge fantasien til å spille mangt et puss. Som i flere av Kittelsens trollillustrasjoner vokser trollet nærmest ut og opp av tretoppene – de eksisterer som en refleksiv enhet. Trollkroppen består av skogen selv, mose og granbar er dets skjegg, øyet et gjenskinn av månen på en blek sommernattshimmel, mens noen få grantrær står som små fjon opp av trollets hode; hvor stor og sterk må ikke han være! Et slikt blikk på trollskap og natur gjør det vanskelig å kontradiktere erfaringen det før-industrielle mennesket måtte ha gjort seg i møte med en vill, norsk natur. Det var vanlig folketro at utmarka førte mennesket i møte med noe overnaturlig; det skjedde gjerne nettopp på avsides steder, langt fra folk, i skog og fjell.[12]

Af Nisser fandtes i gamle Dage en uhyre Mengde …

Især den norske nissen har ervervet seg en spesiell plass i den norske folkesjela. Selv om han i våre dager som oftest er assosiert med julehøytiden og den kjente barnesangen om den kranglevorne, grøtspisende gubben på låven som nekter å dele matfat med musene, var han i eldre tider den av folketroens skikkelser som levde nærest innpå folkelivet. I motsetning til dverger og huldrefolk som holdt hus i berg og skoger, hadde nissen sitt tilholdssted i hus, stall og låver. Viktig var det å være på godfot med han, for han kunne skape mye uro og uhygge dersom han ble neglisjert. Til jul – foruten også hver eneste torsdagskveld – skulle han derfor få nyte godt av det beste husmannskosten hadde å by på. Fikk han ikke metten sin hevnet han seg og gjorde det utrygt og utrivelig for folk og fe.[13] I Fayes nedtegnelser kan vi lese:

«Af Nisser fandtes i gamle Dage en uhyre Mengde, da fast hver Gaard havde sin. I senere Tider er deres Antal Meget forminsket. De ere ikke større end smaa Børn, ere iførte graae Klæder og bære paa Hovedet en rød Pikhue, men have kun fire Fingre, da de savne Tommelfinger. De have for det meste deres Tilhold i Lader og Stalde […]. Behandles han vel, saa er han meget tjenstagtig. Han hjelper da Budeien at stelle Kreaturerne og Kokka at skure, bære Vand og andet tungt Arbeide, som han ofte forretter ene, medens hun sover paa sit grønne Øre; men saa maa hun ei heller uroe ham og ei glemme ham med god Mad og Drikke Thorsdagsqveld og især Juleaften. Man pleier da at varte ham med sød Grød, Kage, Øl og andre gode Sager, som sættes under Lovebroen. Er han i godt Lune og Maden smager han, thi han er kræsen, saa spiser han det gjerne op. Spot og Foragt kan han ei taale, og da han trods sit lille Statur er stærk, saa bekommer det ofte vedkommende ilde.»[14]

Gjennom denne enkle skikken, som av mange fremdeles opprettholdes ved juletider den dag i dag, ser vi hvordan det i uminnelige tider har blitt etablert en form for kommunikasjon mellom mennesker og disse usynlige maktene. Ble tradisjonen ivaretatt, og nissen respektert, ville det gå deg vel. I eldre tid gikk han under det sympatiske navnet gardvorden (av norrønt: garðvǫrðr) – en vokter og verge av gård og grunn. Med årvåkne øyne sørget han for at alt gikk riktig for seg.

Også i Hylja har denne lille vetten en fremtredende plass. Til stor del er det Fayes beskrivelse av ham som ligger til grunn, med noen få omarbeidelser slik også folklorist Ørnulf Hodne beskrev ham i Norsk Folketro fra 1999: «Han må være utrolig gammel, for han er gul som pergament i fjeset og er skrukket som en morken trerot. To lodne ører stritter til været som på en hund. Han er kledd i gamle, grå vadmelsklær, knebukser og en lang trøye, og han har en rød topplue på hodet.» (Hylja, 2024, s. 33-34). Landet rundt kan vi finne nedtegnelser om denne gubbens gjøren og laden på godt og vondt; noen av de mest utbredte sagntypene forteller bent frem om slåsskamper oppirrete nisser imellom, eller rene hevnaksjoner. Kjent over hele kongeriket er blant andre historien om budeia som var så sulten at hun åt opp grøten selv – den som nissen skulle ha. Andre forteller om rene og skjære brølere gjort av velmenende ungjenter, der smørøyet blir lagt på bunnen av grøtbollen, i stedet for på selve grøten. I begge tilfeller ender det dårlig; nissen hevner seg ved å danse med den stakkars jenta. Til hun faller død om.

Flere slike sagn refereres det til i min roman, og beskrivelsene knyttet til denne skikkelsen er så outrerte og fantastiske i seg selv, at jeg verken så det nødvendig å legge noe til eller trekke noe fra. I Hylja er det blant annet invitert til juletrefest, og her – for å si det forsiktig – går det heftig for seg. En gang i året møtes nisser fra hele landet til samhold, dans, musikk og matglede, og det er på selveste julekvelden. Når samtlige i forsamlingen er like sta, temperamentsfulle og overstadig begeistret for fest og moro, oppstår det lett situasjoner med akutt behov for diplomati:

Etter et par minutter med knuffing og biting og lugging, blir gubbene liggende pesende og utkjørte på gulvet. Gamlenissen hytter halvhjertet med knyttneven. «Gir du deg?!»

Rødskjeggnissen ved siden av slår slapt i parketten. «Ikkje dæven han røkksalte i det svartsvidde hælvette!»

En stund blir de liggende og kave patetisk for å komme opp, før en av de yngre nissene går frem og gjør det eneste fornuftige. Hun setter seg ned på huk mellom gamlingene og begynner å telle ned fra ti. Ni, åtte, sju, seks, fem, fire, tre, to ... Ved slaget én slår hun endelig knyttneven i gulvet. «Kamp SLUTT!»

«Uavgjort?» Voldsomme protester sprer seg blant forsamlingen. Resultatet er et tydelig skår i gleden blant nissene som nå uttrykker sin åpenbare misnøye i form av piping, buing og kasting av karameller. Noen begynner til og med å trampe i gulvet og lire av seg spredte rop: «La hodene rulle!» (Hylja, 2024, s. 46-47)

En slik situasjon kan man trygt si er i overenstemmelse med utallige sagn fra ulike kanter av landet. Slike historier forteller i stor grad om grenseoverskridende oppførsel, der vanlige sosiale spilleregler er blitt kastet på båten. Men historiene forteller også om lek og moro og narrestreker, og hos Faye heter det at nissen i alminnelighet er «vel lidt, og heder derfor paa mange Steder Nisse god dreng.»[15] I sagnene er det i hovedsak mennesket som er gjenstand for tukt og skam, all den tid man ikke har ivaretatt nissens rettigheter på en synlig verdig måte.

Paa flere steder seer man endu Trold, som paa St. Olafs Bud forvandledes om til Steen.

Ørnulf Hodne har påpekt at «ved å knytte farlige vetter til villmarka, oppfatter sagnet såvel som folkeeventyret denne naturen negativt, og omtaler den gjerne i forbindelse med mørke, redsel, ensomhet, uvær, slit og veldige avstander.»[16]I denne forbindelse spiller trollene en viktig rolle; som folketroobjekt har disse vesenene ikke utelukkende forekommet som irrasjonelle fantasifostre slik de ofte tolkes som. Tvert imot kan de forstås som speilbilder for kulden, råskapen og uhyggen i den norske naturen[17], og kan i så måte forstås som en fellesbetegnelse på alle slags vesener og fenomener som truet menneskets tilværelse. Allerede fra norrøn tid eksisterer det nedtegnelser om en slik erkjennelse: «Bergtroll brølte, det braket i fjell, hele den eldgamle jorda ristet»,[18] fortelles det i Hymeskvadet. Å «vekke opp troll» ble derfor regnet som en stor forbrytelse i de eldste norske lovene.

Dette aspektet forteller oss at det tidligere var en forbindelse mellom troll, mennesker og guder; skillene mellom dem vil fremstå som transparente ettersom de befolker samme verden. Flere sagn forteller om helgenkongen Olav II Haraldsson som reiste kirker rundt om i landet, som trollene følgelig forsøkte å ødelegge ved å kaste stein på – uten hell. Kong Olav var der i tur og orden, og manøvrerte steinen ut av bane. På denne måten figurerer helgenkongen i sagntradisjonen selv som en personifisert naturkraft, noe som også poengteres i Fayes skrifter:

«Rundt om i landet findes Spor af St. Olafs Færd og Underkraft. Kilder fræmveldede, hvor han tørstede, og fik helbredende Kraft, naar han drak; Klipper revnede paa hans Bud, og Sunde dannedes paa Hans Vink; Kirker reistes og Troldene fandt i St. Olaf en ligesaa farlig Fiende, som de tilforn havde havt i den stærke Thor, hvis røde (flammende?) Skjeg han endog arvede. Paa flere steder seer man endu Trold, som paa St. Olafs Bud forvandledes om til Steen.»[19]

Innføringen av kristendommen skulle imidlertid ha en sterk innflytelse på de folkelige forestillingene som hadde rådd siden norrøn tid, foruten også folkediktningen som oppstod som følge av dem. Nedvurdering eller devaluering var en av de viktigste måter som man under kristningen brukte til å forringe verdien til de eldre og hedenske troskompleksene. Ørnulf Hodne har vist til at «selv om de også har ført videre gamle forestillinger om mangehodete, uhyggelige vesener som ikke tålte dagens lys og bortførte folk til sine avsidesliggende bosteder, ble den reelle frykten for dem stadig mindre ettersom deres domene stadig mer ble innskrenket til fantasiens og fiksjonens verden, og mistet sin utvendige forankring i folketroen.»[20] Trollene beholdt sin status som menneskefiender, men ble med tiden tilskrevet andre egenskaper som fratok dem mye av den autoritet de tidligere hadde vært i besittelse av. Der deres forfedre i de gamle sagaskriftene var mektige bestanddeler i tilværelsen, ble de i eventyrene nærmest fordrevet fra den menneskelige sfæren. Vi blir fortsatt fortalt at trollene eksisterte som motstandere av «det godes» sak, men de farlige og mektige bergtroll som er å finne i den eldre Edda ble i tråd med denne utviklingen avsvekket og skildret i større grad som enfoldige og lavpannede vesener som helter som Espen Askeladd hadde lett for å lure.[21]

I populærkulturen ser vi en tydelig tendens til at trollene, slik de figurerer nettopp i folkeeventyrene, ofte er å foretrekke. Det er disse trollene de fleste har et forhold til, det er de vi har fått inn med morsmelken og de har uten tvil en uomtvistelig underholdningsverdi. Også jeg har funnet inspirasjon i disse fortellingene, men har valgt en tilnærming som ligger noe tettere opp mot de opprinnelige sagnene. Litt over halvveis i romanen tar handlingen en snuoperasjon, og trår inn i et univers der de gamle lovene om å «vekke opp troll» fremdeles holdes i hevd av det mystiske digrefolket, som har holdt til på vidda i uminnelige tider:

«Hvem tror du plasserte oss her på denne gudsforlatte vidda?» Den gamle kvinnen rynker med pannen. «Jeg husker ikke engang ... hvordan han var. Det er så lenge siden ... Vi kalte ham bare Olav. Med øksa.» Hun trekker pusten. «Men Olav døde. Drept av sine egne. Siden den gang har digrefolket vært alene om dette i alle år. Ikke bra det heller. Aldeles ikke bra det heller ...» Et øyeblikk stopper hun opp. Roter lett i grua. Lyset fra ilden treffer henne i øynene og får hele ansiktet til å gløde som varm stein. Så begynner Una av digrefolket å fortelle:

«Vekke opp troll ... For mange herrens år siden var det en av de verste forbrytelsene du kunne begå. Kontakt med trollpakk kvalifiserte for lovens strengeste straff.» Hun gjør en bevegelse med pekefingeren, et lite snitt over halsen. «Olav kjempet imot dem. Med øksa si. Men han tapte. Trollene lever fremdeles. Men de sover. I mange hundre år har de lullet seg i berget det blå, lykkelig uvitende om hvordan verden har blitt.» (Hylja, 2024, s. 128)

Olav II Haraldsson gikk under flere kallenavn – deriblant Olav Digre. I min roman har Olavs slekt og tilhengere, etter hans død, blitt igjen ved Dovreheimen for å håndheve en eldgammel pakt, opprettet under Olavs tid; kontrakten mellom de underjordiske og det menneskelige skulle brytes, til fordel for en ny. I romanen var det på denne tiden at grensen mellom innmarka og utmarka ble trukket opp. Vesenene som tidligere hadde levd side om side med mennesker – på godt og vondt – gikk i skjul under jorda. Trollheimen lukket portene, og jotnene gikk i dvale. Det ble lagt til rette for menneskenes tidsalder, et nytt årtusen under nye lover og regler. I bytte fikk de underjordiske sin sfære i fred.

I virkeligheten (la oss legge godviljen til her) kan en slik pakt ha vært høyst reell. Så sent som i Magnus Lagabøtes landslov av 1274 er det oppgitt i den såkalte mannhelgebolken – avsnittet om vern av liv og eiendom –, at «de som mister livet sitt på grunn av tjuveri eller ransferd, enten de raner på skip eller på land. På samme måte for mord og trolldom, all spådomskunst og å sitte ute nattestid for å mane fram troll og med det fremme hedenskap […]. Alle disse har forbrutt gods og fred, jordeiendommer og løsøre.» De er ugilde, heter i loven – æresløse – både for kongen og hans undersåtter.[22] Å mane frem troll var med andre ord en forbrytelse som ikke kunne avsones med bøter, men ble straffet med fredløshet. I det norrøne samfunnet ble denne forbrytelsen kalt for úbótamál. Var man kommet dit hen var man i praksis ekskludert fra det gode selskap og ville ikke lenger bli beskyttet av rettsordenen. Den fredløse mistet sin eiendom og kunne straffritt drepes av hvem som helst. Enhver som hjalp eller understøttet ham, ville selv bli lyst fredløs.[23]

Til tross for de kristelige bearbeidelsene av de gamle fortellingene eksisterer det, slik jeg tolker det, likevel en rest av de tidligere norrøne jotner og jutuler også i de senere folkeforestillingene, om enn i en litt annen enn sin opprinnelige drakt. De merkverdige steinkolossene og fjellformasjonene, som ofte finnes på steder der naturen er særlig oppsplittet og voldsom, har ofte ervervet sine navn fra trollets væren og vesen, steder som for folk flest vedble som en påminnelse om at de befant seg i et vilt og farlig landskap, som krevde årvåkenhet og forsiktighet.[24] Sagnene knyttet til Olav den Hellige, slik de er nedtegnet i Fayes skrifter, belyser dette aspektet. Også sagntradisjonen fra Dovre vitner om høyst levende trosforestillinger om Dovre som en jutulheim. Endog Harald Hårfagre hadde «trådt sine barnesko i disse ville høyfjellstraktene, og hatt en jotun til fosterfar.»[25] Videre forteller sagn som omhandler Jutulporten i Vågå og Jutulhogget i Rendalen om en levende forståelse om de sterke krefter som hadde vært i sving under skapelsen av disse naturfenomenene. «Trolla i mytologi, eventyr og segn er vitnemål både om intens naturoppleving hjå forfedrane våre og fantasidiktning med ein undertone av røynd og sanning»[26], har Bø forfektet. I så måte har maktene bestandig vært til stede og gjort ferden utrygg, hvilket viser at trollene fortsatt var i besittelse (av noe) av sin
opprinnelige autoritet, i form av de analogier som ble knyttet mellom trollskap og norsk natur.

Mig vilde det meget glæde, om denne Samling af Sagn kunde tjene vore unge Skjalde til en Slags Haandbog

Sagnene er på en side fortolkningskonstruksjoner av en gitt virkelighet, og åpner for muligheten til å tolke menneskeskapte bilder og symboler i ulike miljøer, tider og steder.[27] Samtidig er de også refleksjoner av kollektive erfaringer. Naturen blir i denne sammenheng en arena der en absurd og fantastisk virkelighet har rom til å utspille seg. Eventyrene, sagnene og folkevisene er ikledd en mytisk språkdrakt som vi ikke kan forstå den fulle og hele betydningen av i dag, ettersom språket har endret seg drastisk siden disse fortellingene først ble fortalt. Det gjør de imidlertid ikke mindre reelle. De var høyst reelle – for de som en gang fortalte dem. Og for de som hørte på. Hele tradisjonen om «de underjordiske» som folk måtte passe seg for, må sees i lys av at mennesker ble dominert av natur- og værforhold på en helt annen måte enn i dag. Møter med de underjordiske kan fortelle oss noe om hvordan mennesket forholdt seg til naturen og dens krefter. Huldrefolket representerte disse kreftene, og var en usynlig realitet som stadig ble sett og hørt der folk bodde og livnærte seg.[28] Av den grunn er det også nettopp derfor det er det grunnleggende hverdagslige som preger fortellingene om «de usynlige» – underjordsfolket grep inn under jakt og fiske, under opphold på setra, i februket og ved krøtterstell og gruvedrift, kort sagt der folk levde brorparten av sine liv. «Det var ikkje råd å koma unna møtet med ‘maktene’», skrev folklorist Svale Solheim. «Folk laut ta stilling til dei på den eine eller andre måten – og stella seg i samsvar med dette.»[29] Man skulle ha respekt for utmarka, og møte den på dens egne premisser.

I Hylja er dette et viktig aspekt for handlingen. For eventyrene og sagnene knyttet til utmarka forteller ikke bare om farer. Like mye forteller de om et gjensidig tillitsforhold, der begge parter var avhengig av den andres velvilje for å kunne eksistere. Derfor kan vi også lese om skikkelser som var til hjelp for mennesker i nød – havfrua varslet om ulykker på havet, dvergene om ulykker i berget. Med tiden har disse skikkelsene i stadig større grad blitt tvunget ut i periferien, hvilket nok har bidratt til å dyrke frem et annet syn på hva de representerer. Likevel finnes det vitneutsagn fra langt utover det forrige århundret som forteller om kontakt mellom det menneskelige og de underjordiske. Om man ønsker å tro på slike vitneutsagn, velger man selv. Jeg for min del har valgt å gjøre det, og latt disse vitnemålene få utgjøre et avgjørende premiss for plottet:

De underjordiske har funnet veien opp i lyset og varslet menneskene om ulykker og det som verre var, dersom de ikke passet på. Lokket mennesker inn i berget for å skape slektskap og forbindelser mellom verdenene, og menneskene har latt seg lokke. Til tross for pakten og løftene som ble gitt, har grensene blitt overskredet og flyttet på, uten at krigen har brutt ut. Kanskje er vi nærmere knyttet til hverandre enn noen har turt å tro? […] Kanskje er vi for avhengige av hverandre til å leve med mening hver for oss? (Hylja, 2024, s. 178-179)

Etter mitt skjønn er en slik innfallsvinkel ikke fullstendig usannsynlig. Forfatter Olav Klonteig har klokelig påpekt at for at en fortelling skal bli til sagn og leve på folkemunne over flere hundre år, går minnestoffet gjennom en endringsprosess. Noe blir rensket vekk og glemt. Andre ting blir forsterket. Det som styrer denne prosessen, forteller Klonteig, «er noko anna og meir enn omsynet til om det segna fortel, er historisk, objektivt sant. Det må også kjennast viktig på et djupare plan. Det er ikkje nok til at det kan ha verdi som fakta. Det må også vekke kjensler, det må tale til hjerta. Det må handle om menneskelege opplevingar, som så i neste omgang får opplevingsverdi her og no i forteljarmiljøet.»[30] Det må være noe ved sagnene som er livsviktig, både for den som forteller og den som hører på – hvis ikke vil fortellingene gå i glemmeboken, og dø ut. De fleste fortellingene har gjort det. Bare et fåtall har overlevd lenge nok til å bli holdt viktige for kulturarven, for deretter å ha blitt samlet inn og skrevet ned. Det oppløftende, og det livsviktige ved disse sagnene har ikke nødvendigvis vært deres evne til å tillate dagdrømmer eller virkelighetsflukt, men en evne til å skildre en opplevelse av det virkelige livet, fortalt av folket. Det handler om situasjoner der alt uviktig er rensket vekk, der mennesket er skrapet til beinet. Det er ikke bare fortidens hendelser vi møter i sagnene, fortsetter Klonteig. Vi møter også fortidas mennesker. Dette innebærer at sagnene får kunstneriske kvaliteter.[31] Og her er vi tilbake til sakens kjerne; i likhet med et utall andre som velger å benytte oss av disse fortellingene som inspirasjon for videre diktning, velger jeg å ta utgangspunkt i at alt vi har lest er sant.

Og for alt vi vet i vår ringe forståelse av de uutgrunnelige sider ved menneskets tilværelse, så er det nettopp det.

---

SLUTTNOTER

[1] Hodne, Ørnulf (1999). «Norsk folketro.» Cappelen: Oslo, s. 14

[2] Faye, Andreas. «Norske Folke-sagn.» Norsk Folkeminnelags Forlag. Tredje Oplag. Oslo 1948, s. 12 (XII)

[3] Christensen, Olav; Eriksen, Anne (1993). Landskapsromantikk og folketradisjon. I «Norveg – Tidskrift for etnologi og folkloristikk.» Nr. 2. Tema: Landskap, s. 29

[4] Christensen; Eriksen, Landskapsromantikk og folketradisjon, s. 34

[5] Christensen, Camilla (2011). «Og skogen gav os eventyret: Møter mellom ånd, natur og folketro i Theodor Kittelsens kunst.» Masteroppgave i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo: Institutt for Kulturstudier og Orientalske Språk, s. 27

[6] Amundsen, Arne Bugge (2002). Fortelling og foredling. Andreas Faye som romantisk sagntolker. I «Sagnomsust. Fortelling og virkelighet.» Arne Bugge Amundsen; Bjarne Hodne; Ane Ohrvik (red.). Novus Forlag: Oslo, s. 49-51

[7] Andreas. «Norske Folke-sagn», s. 5 (V)

[8] Kittelsen sitert i Østby, Leif (1993). «Theodor Kittelsen, Tegninger og akvareller.» Grøndahl Dreyer. 5. opplag, s. 172

[9] Faye, «Norske Folke-sagn», s. 25

[10] Kittelsen sitert i Koefoed, Holger; Økland, Einar. «Th. Kittelsen. Fra Lauvlia til våre hjerter.» Lauvlia, Th. Kittelsens kunstnerhjem. 2007, s. 30

[11] Christensen, «Og skogen gav os eventyret», s. 39-40

[12] Hodne, 2004, s. 119

[13] Hodne. «Norsk folketro», s. 142

[14] Faye, «Norske Folke-sagn», s. 43-44

[15] Faye, «Norske Folke-sagn», s. 45

[16] Hodne, Ørnulf (2004). «Det gåtefulle Norge. Mystiske steder. Sagn. Folketro.» J.W. Cappelens Forlag A.S, s. 119

[17] Christensen, «Og skogen gav os eventyret», s. 52

[18] «Edda-dikt.» Oversatt av Ludvig Holm-Olsen. J.W. Cappelens Forlag. 2. reviderte opplag. 1993, s. 109

[19] Faye, «Norske Folke-sagn», s. 107

[20] Hodne, Ørnulf (1995). «Vetter og skrømt i norsk folketro.» J.W. Cappelens Forlag, s. 20-21

[21] Christensen, «Og skogen gav os eventyret», s. 54

[22] Magnus Lagabøtes landslov á 1274. IV. Mannhelgebolken, §4: Om ubotamål. URL: https://lovdata.no/lov/1274-06-24-nb. Oversatt av Jo Rune Ugulen Kristiansen og utgitt av Nasjonalbiblioteket 2024.

[23] Store norske leksikon (2005-2007): fredløshet i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 12. mars 2025 fra https://snl.no/fredl%C3%B8shet

[24] Hodne, «Det gåtefulle Norge», s. 120

[25] Hodne, «Det gåtefulle Norge», s. 152

[26] Bø, Olav (1987). «Trollmakter og godvette.» Det norske samlaget. Oslo, s. 32

[27] Amundsen, Arne Bugge; Hodne, Bjarne; Ohrvik, Ane. (red) (2002). Innledning. I «Sagnomsust. Fortelling og virkelighet.» Novus Forlag. Oslo, s. 24

[28] Hodne, «Norsk folketro», s. 165

[29] Solheim, Svale (1952). «Norsk sætertradisjon.» H. Aschehoug & Co. Oslo, s. 340

[30] Klonteig, Olav (2007) «Folkeminne om Svartedauden. Tradisjonen om svartedauden. Litterære synspunkt på historiske segner.» Norgesforlaget: Porsgrunn, s. 10

[31] Klonteig, «Folkeminne om Svartedauden», s. 11

 

 

LITTERATURLISTE

Amundsen, Arne Bugge (2002). Fortelling og foredling. Andreas Faye som romantisk sagntolker. I «Sagnomsust. Fortelling og virkelighet.» Arne Bugge Amundsen; Bjarne Hodne; Ane Ohrvik (red.). Novus Forlag: Oslo.

Amundsen, Arne Bugge; Hodne, Bjarne; Ohrvik, Ane. (red) (2002). Innledning. I «Sagnomsust. Fortelling og virkelighet.» Novus Forlag: Oslo

Bø, Olav (1987). «Trollmakter og godvette.» Det norske samlaget: Oslo.

Christensen, Camilla (2011). «Og skogen gav os eventyret: Møter mellom ånd, natur og folketro i Theodor Kittelsens kunst.» Masteroppgave i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo: Institutt for Kulturstudier og Orientalske Språk.

Christensen, Olav; Eriksen, Anne (1993). Landskapsromantikk og folketradisjon. I «Norveg – Tidskrift for etnologi og folkloristikk.» Nr. 2. Tema: Landskap.

«Edda-dikt.» (1993) Oversatt av Ludvig Holm-Olsen. J.W. Cappelens Forlag. 2. reviderte opplag.

Faye, Andreas (1948). «Norske Folke-sagn.» Norsk Folkeminnelags Forlag. Tredje Oplag: Oslo.

Klonteig, Olav (2007) «Folkeminne om Svartedauden. Tradisjonen om svartedauden. Litterære synspunkt på historiske segner.» Norgesforlaget: Porsgrunn.

Koefoed, Holger; Økland, Einar (2007). «Th. Kittelsen. Fra Lauvlia til våre hjerter.» Lauvlia, Th. Kittelsens kunstnerhjem.

Hodne, Ørnulf (2004). «Det gåtefulle Norge. Mystiske steder. Sagn. Folketro.» J.W. Cappelens Forlag A.S.

Hodne, Ørnulf (1999). «Norsk folketro.» Cappelen: Oslo.

Hodne, Ørnulf (1995). «Vetter og skrømt i norsk folketro.» J.W. Cappelens Forlag.

Magnus Lagabøtes landslov á 1274. IV. Mannhelgebolken, §4: Om ubotamål. URL: https://lovdata.no/lov/1274-06-24-nb. Oversatt av Jo Rune Ugulen Kristiansen og utgitt av Nasjonalbiblioteket 2024.

Solheim, Svale (1952). «Norsk sætertradisjon.» H. Aschehoug & Co: Oslo

Store norske leksikon (2005-2007): fredløshet i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 12. mars 2025 fra https://snl.no/fredl%C3%B8shet

Østby, Leif (1993). «Theodor Kittelsen, Tegninger og akvareller.» Grøndahl Dreyer. 5. opplag.

 

VERKSLISTE

Theodor Kittelsen (1906). Skogtroll. Svart stift, blyant, akvarell og gouache på papir. Nasjonalmuseet.

Theodor Kittelsen (1903). Nyttårsløyer. Akvarell. Privat eie.

Theodor Kittelsen (1900) Det steg saa tungt at Jorden skalv. Til Soria Moria slott. Eventyrserie i 12 bilder. Olje på lerret. Nasjonalmuseet.

Theodor Kittelsen (Ant. 1887) Nissen og sneglen. Akvarell og blyant på papir. Nasjonalmuseet.

Theodor Kittelsen (1882). "Jeg skal klemme deg, som jeg klemmer vannet av denne hvite steinen!" Illustrasjon til "Askeladden som kappåt med trollet" i P. Chr. Asbjørnsen og J. Moe, Eventyrbog for Børn. Norske Folkeeventyr, København 1883. Penn over blyant på papir. Nasjonalmuseet.

Theodor Kittelsen (1881) Pike og nisse. Olje på lerret. Blaafarveværket, Kittelsen-museet på Koboltgruvene

Adolph Tidemand (1854). Bestemors fortelling. Olje på lerret. Privat eie.